Bananbok til fine ord.

Jeg fikk en nydeligfin notatbok av min meget kloke og gode venninne Angie i går. Den er laget av bananblader, og har reist helt fra Costa Rica. Og siden den er så spesiell, er det på sin plass at den blir fylt med fine og spesielle ord.

Life's a keeper.

"Life's a fucking keeper", sa han. Også spratt han av barstolen og snurret meg rundt. Han burde vite litt om livet, for han var minst 200 år. Fine rynker og tjukke brilleglass, blankpolert skalle og minst like blanke øyne.
Han sa at jeg var vakker, men jeg syns han var den vakre av oss. Tenk å være så glad. I tillegg hadde han muligens en million i promille.

Og det var kanskje på grunn av det om å skulle ta vare på livet, at vi plutselig fant oss selv i en bil som sikkert kunne vært stor, hadde vi bare ikke vært så mange inni den, klokken halv syv om morgenen på en ukjent parkeringsplass på feil side av byen. Vi drakk Jack Daniels rett fra flaska, hadde på oss solbriller og hørte på Flogging Molly's Drunken Lullabies. Det er sjeldent at soundtrack passer så bra.

Men så er det kanskje også derfor at vi ikke er i Milano akkurat nå, slik mennesket som har overtatt solbrillene mine er. Jeg kunne postet et etterlyst-bilde, men jeg har en svak følelse av at jeg ble bedt om å ikke poste bilder, på grunn av et eller annet viktig. I tillegg tenker jeg det er greit at solbrillene mine får sett Milano, det er jo ikke hver dag man får muligheten til det. Dessuten skal jeg ærlig innrømme at vedkommende kledde dem langt bedre enn meg (.. og jeg har et par gule også).

Det var svarte søplesekker over vinduene, og jeg frøys, sjåføren sov som en stein, og vakre Emma hvisket heldigvis "Sigri.. Jeg tror vi skal dra tilbake til hostellet". Jeg har sjeldent vært mer enig. Og de to timene med søvn vi fikk før frøken snurp fra Chicago begynte å ommøblere rommet vårt, var innmari gode.

Årets musikalske høydepunkter.

Jeg sitter med frysninger over hele kroppen når jeg innser at følgende konsertbegivenheter står og venter på meg i løpet av de neste månedene! Første høydare kommer i mars, med the Queers på John Dee. Ellers har vi april, med mange store navn på plakaten til Pretty Shitty Kjell-festivalen i Stockholm. Så mens alle andre er sunne og friske på ski og snowboard, er jeg på påsketur med Ultras, mest sannsynlig ikke like sunn og frisk.

Neste store kommer i mai, da jeg skal besøke min gode venninne Ana i Madrid. Tilfeldigvis spiller Toy Dolls mens jeg er der, og jeg får sett villbassene for første gang, det blir ganske vanvittig skal jeg tro ryktene!

Cock Sparrer spiller i Amsterdam i juni, og det regner jeg med å få med meg.

Siden jeg hadde bestemt meg for å se Rancid i sommer, så blir det nok at jeg slår til med denne festivalen også, på tross av at Rancid også kommer til Sverige. Kombinert med et ønske om å se litt mer av Italia, og at the Specials også er med, tenker jeg at denne gigen blir intet annet enn magisk.

 Og så, foreløbig til slutt, er Rancid, Against Me og the Gallows bekreftet til West Coast Riot, og da kan man ikke annet enn å slenge seg på der og. Jeg er yr av glede, mer er det ikke å si om den saken.

Ferdig med Shantaram - hva nå?

Boken. Blir det noen bok?

"Et menneske kan ha forandret og forbedret seg, men mennesker utvikler seg ikke i minnene dine, sa min meget kloke venninne. Og jeg bygger videre, og sier at dette er på godt og på vondt. Og på alle måter, egentlig. 


Et menneske du egentlig burde elske mer enn det hjertet helt praktisk og mest sannsynlig også teoretisk er i stand til, lider muligens akkurat nå av det ene øyeblikket vedkommende tråkket feil. Du får bare en sjangse, før spillet er slutt og kroken er festet på døra. Gjerne med en god gammeldags hengelås. Så kan du gjøre hva du vil, og sjarmere i seng og i senk, uten at det forandrer saken mer enn at du synker dypere ned i uferdig asfalt. Du vet den typen asfalt som ikke har stivnet enda, og du går samme vei ti år senere og ser fotsporene fra den natten du helst ikke vil gjenoppleve, og det går kaldt og varmt oppover og nedover ryggen din.


Du har også de fantastiske minnene om den person som ikke lengre er den personen du husker så smertefullt godt. Det er det jeg snakker om nå. Det tidspunktet da jeg forsto at det var ikke personen HAN jeg savnet. Jeg savnet det mennesket han hadde vært da jeg fikk hjertebank langt utenfor det som føltes helsemessig trygt og riktig hver gang han dukket opp. Det var altså da jeg forsto dette at tankene sakte begynte å snu.


Alt er en prosess, først måtte de gode minnene bearbeides. Jeg måtte grave dypt ned i de rommene som jeg var sikker på at jeg hadde klart å gjemme bort. For hvert eneste ord jeg avduket rev det noe opp i meg. Følelse av svart tomhet, som om jeg renset kroppen for alt jeg trengte. I begynnelsen var effekten på grensen til det jeg kunne tåle, trodde jeg i alle fall. Selvfølgelig var jeg langt unna, men å skulle ta alt dette for seg på nytt trykket meg ned på en måte jeg aldri hadde kjent maken til. Fokuset var utelukkende på tomheten jeg satt igjen med, restene av minnene; oppstykkede, mektige og hensynsløse.


Noen av disse fordums tankene ville forsøke å knekke meg sammen, jeg kjente tyngden av lydene og luktene som lekte med sansene mine. Jeg lå på gulvet, slik vi hadde gjort så mange ganger. På ryggen, med teppet som en svak demper under skulderblader og korsrygg. Bare akkurat sånn at det gjorde litt vondt, hvis man ble liggende lenge nok. Her kjempet jeg mot de følelsene som ville ha meg til å ta opp telefonen og slå nummeret som fingrene mine kunne, og fortsatt kan, taste seg frem til i det mest kvelende mørke, i svime, møkk dritings, når som helst.


Men etterhvert bragte minnene frem en fandeninvoldskhet jeg ikke hadde anelse om at jeg var i besittelse av. Jeg knyttet nevene helt til neglene som tidligere hadde satt merker på han, nå lagde dype hakk inni hendene mine. Tankene gikk til hvem han hadde vært før jeg oppdaget han, hva som hadde vekket fascinasjonen. 
Jeg lette frem de elementer som hadde tegnet spørsmålstegnene og utropstegnene. 
Tårer og svette, kaotiske tanker blandet med plutselige og helt klare glimt, konklusjonen om at de tingene som hadde vært så enormt viktig og unikt ved dette individet, nå var fullstendig fraværende.


Jeg kjente lettelsen over at jeg ikke lengre skulle lete akkurat der. I denne sammenhengen var det blitt ikke-eksisterende, jeg ville ikke finne tilbake til det - jeg kunne slippe taket!
Så kunne jeg løfte hodet igjen, og se meg rundt etter noen som kunne fylle tomrommene, aller helst uten å sammenligne med sporene som var etterlatt.


Det var en fandenivoldskhet som kunne vare, eller svinne hen i takt med neglemerkene i håndflatene mine."