Bananbok til fine ord.

Jeg fikk en nydeligfin notatbok av min meget kloke og gode venninne Angie i går. Den er laget av bananblader, og har reist helt fra Costa Rica. Og siden den er så spesiell, er det på sin plass at den blir fylt med fine og spesielle ord.

Life's a keeper.

"Life's a fucking keeper", sa han. Også spratt han av barstolen og snurret meg rundt. Han burde vite litt om livet, for han var minst 200 år. Fine rynker og tjukke brilleglass, blankpolert skalle og minst like blanke øyne.
Han sa at jeg var vakker, men jeg syns han var den vakre av oss. Tenk å være så glad. I tillegg hadde han muligens en million i promille.

Og det var kanskje på grunn av det om å skulle ta vare på livet, at vi plutselig fant oss selv i en bil som sikkert kunne vært stor, hadde vi bare ikke vært så mange inni den, klokken halv syv om morgenen på en ukjent parkeringsplass på feil side av byen. Vi drakk Jack Daniels rett fra flaska, hadde på oss solbriller og hørte på Flogging Molly's Drunken Lullabies. Det er sjeldent at soundtrack passer så bra.

Men så er det kanskje også derfor at vi ikke er i Milano akkurat nå, slik mennesket som har overtatt solbrillene mine er. Jeg kunne postet et etterlyst-bilde, men jeg har en svak følelse av at jeg ble bedt om å ikke poste bilder, på grunn av et eller annet viktig. I tillegg tenker jeg det er greit at solbrillene mine får sett Milano, det er jo ikke hver dag man får muligheten til det. Dessuten skal jeg ærlig innrømme at vedkommende kledde dem langt bedre enn meg (.. og jeg har et par gule også).

Det var svarte søplesekker over vinduene, og jeg frøys, sjåføren sov som en stein, og vakre Emma hvisket heldigvis "Sigri.. Jeg tror vi skal dra tilbake til hostellet". Jeg har sjeldent vært mer enig. Og de to timene med søvn vi fikk før frøken snurp fra Chicago begynte å ommøblere rommet vårt, var innmari gode.

Årets musikalske høydepunkter.

Jeg sitter med frysninger over hele kroppen når jeg innser at følgende konsertbegivenheter står og venter på meg i løpet av de neste månedene! Første høydare kommer i mars, med the Queers på John Dee. Ellers har vi april, med mange store navn på plakaten til Pretty Shitty Kjell-festivalen i Stockholm. Så mens alle andre er sunne og friske på ski og snowboard, er jeg på påsketur med Ultras, mest sannsynlig ikke like sunn og frisk.

Neste store kommer i mai, da jeg skal besøke min gode venninne Ana i Madrid. Tilfeldigvis spiller Toy Dolls mens jeg er der, og jeg får sett villbassene for første gang, det blir ganske vanvittig skal jeg tro ryktene!

Cock Sparrer spiller i Amsterdam i juni, og det regner jeg med å få med meg.

Siden jeg hadde bestemt meg for å se Rancid i sommer, så blir det nok at jeg slår til med denne festivalen også, på tross av at Rancid også kommer til Sverige. Kombinert med et ønske om å se litt mer av Italia, og at the Specials også er med, tenker jeg at denne gigen blir intet annet enn magisk.

 Og så, foreløbig til slutt, er Rancid, Against Me og the Gallows bekreftet til West Coast Riot, og da kan man ikke annet enn å slenge seg på der og. Jeg er yr av glede, mer er det ikke å si om den saken.

Ferdig med Shantaram - hva nå?

Boken. Blir det noen bok?

"Et menneske kan ha forandret og forbedret seg, men mennesker utvikler seg ikke i minnene dine, sa min meget kloke venninne. Og jeg bygger videre, og sier at dette er på godt og på vondt. Og på alle måter, egentlig. 


Et menneske du egentlig burde elske mer enn det hjertet helt praktisk og mest sannsynlig også teoretisk er i stand til, lider muligens akkurat nå av det ene øyeblikket vedkommende tråkket feil. Du får bare en sjangse, før spillet er slutt og kroken er festet på døra. Gjerne med en god gammeldags hengelås. Så kan du gjøre hva du vil, og sjarmere i seng og i senk, uten at det forandrer saken mer enn at du synker dypere ned i uferdig asfalt. Du vet den typen asfalt som ikke har stivnet enda, og du går samme vei ti år senere og ser fotsporene fra den natten du helst ikke vil gjenoppleve, og det går kaldt og varmt oppover og nedover ryggen din.


Du har også de fantastiske minnene om den person som ikke lengre er den personen du husker så smertefullt godt. Det er det jeg snakker om nå. Det tidspunktet da jeg forsto at det var ikke personen HAN jeg savnet. Jeg savnet det mennesket han hadde vært da jeg fikk hjertebank langt utenfor det som føltes helsemessig trygt og riktig hver gang han dukket opp. Det var altså da jeg forsto dette at tankene sakte begynte å snu.


Alt er en prosess, først måtte de gode minnene bearbeides. Jeg måtte grave dypt ned i de rommene som jeg var sikker på at jeg hadde klart å gjemme bort. For hvert eneste ord jeg avduket rev det noe opp i meg. Følelse av svart tomhet, som om jeg renset kroppen for alt jeg trengte. I begynnelsen var effekten på grensen til det jeg kunne tåle, trodde jeg i alle fall. Selvfølgelig var jeg langt unna, men å skulle ta alt dette for seg på nytt trykket meg ned på en måte jeg aldri hadde kjent maken til. Fokuset var utelukkende på tomheten jeg satt igjen med, restene av minnene; oppstykkede, mektige og hensynsløse.


Noen av disse fordums tankene ville forsøke å knekke meg sammen, jeg kjente tyngden av lydene og luktene som lekte med sansene mine. Jeg lå på gulvet, slik vi hadde gjort så mange ganger. På ryggen, med teppet som en svak demper under skulderblader og korsrygg. Bare akkurat sånn at det gjorde litt vondt, hvis man ble liggende lenge nok. Her kjempet jeg mot de følelsene som ville ha meg til å ta opp telefonen og slå nummeret som fingrene mine kunne, og fortsatt kan, taste seg frem til i det mest kvelende mørke, i svime, møkk dritings, når som helst.


Men etterhvert bragte minnene frem en fandeninvoldskhet jeg ikke hadde anelse om at jeg var i besittelse av. Jeg knyttet nevene helt til neglene som tidligere hadde satt merker på han, nå lagde dype hakk inni hendene mine. Tankene gikk til hvem han hadde vært før jeg oppdaget han, hva som hadde vekket fascinasjonen. 
Jeg lette frem de elementer som hadde tegnet spørsmålstegnene og utropstegnene. 
Tårer og svette, kaotiske tanker blandet med plutselige og helt klare glimt, konklusjonen om at de tingene som hadde vært så enormt viktig og unikt ved dette individet, nå var fullstendig fraværende.


Jeg kjente lettelsen over at jeg ikke lengre skulle lete akkurat der. I denne sammenhengen var det blitt ikke-eksisterende, jeg ville ikke finne tilbake til det - jeg kunne slippe taket!
Så kunne jeg løfte hodet igjen, og se meg rundt etter noen som kunne fylle tomrommene, aller helst uten å sammenligne med sporene som var etterlatt.


Det var en fandenivoldskhet som kunne vare, eller svinne hen i takt med neglemerkene i håndflatene mine."

Godt.

Jeg har begynt å lese igjen, etter en lang pause. Jeg trengte bare å komme i gang med noe litt enkelt, så jeg begynte 2012 med "the Hunger Games"-triologien. Den var lettlest og spennende nok til at jeg trillet gjennom dem på tre dager, med en dag på hver bok. Bøkene er nok mest beregnet på ungdom, men det passet meg fint med en liten virkelighetsflukt.

Så fortsatte jeg med en fin bok jeg fikk av kusinen min til jul, "En dag" av David Nicholls. Boken handler om to mennesker som møtes 15. juli 1988, natten etter eksamensfesten. Her skilles også deres veier, men vi møter dem igjen hvert år den 15. juli, og får et innblikk i hvordan livet deres forløper seg. Jeg tidvis hatet og tidvis elsket boken, jeg lo og gråt i bøtter og spann, og lukket den etter siste side med en følelse av at akkurat den boken syns jeg alle burde lese.

Da jeg satt utenfor Bonanza og leste, kom det en mann bort og spurte hva jeg leste. Jeg viste han coveret, og han sa "Jeg hater amerikanske samfunnsbedrevitere. Tok ikke han selvmord?". Jeg tenkte at jeg misliker folk som sier hater - og fortalte han at David Nicholls britisk, og han lever i beste velgående. Heldigvis, så kanskje han skriver flere fine ting til meg.

Og mens jeg venter på at han skal gjøre nettopp dette, har jeg skaffet meg ytterligere sengelektyr, så jeg har noe å la meg fascinere av når nesa ikke er begravet i reisebøker (som forøvrig dreier seg om både verden i sin helhet, og en som tar for seg Europa grundigere). Jeg studerer også kart, og oppdager stadig nye steder jeg vil reise til, besøke og utforske.. Men inntil tiden er inne for å forlate norsk grunn, er det følgende titler jeg skal la meg inspirere av:

Lørdagen i tre bilder.

Det hele begynte med en voldsom anger på avgjørelsen som ble tatt lørdag klokken 22.14 om at
"JA, jeg går ut i kveld." Snøen blåste oppover, inn i hetta, rundt nakken og nedover ryggen - så jævli vær var det. Det som ser ut som en fin og hyggelig sol på bildet, er en lyktestolpe som sloss med en milliard snøfnugg. Bildet er forøvrig tatt mens jeg løper nedover en bratt bakke i støvletter, så du får dessverre ikke et realistisk inntrykk av hvor forferdelig grusomt jeg hadde det i disse sekundene preget av tvil.

Jeg kom meg til byen, og etter sykt mye om og men endte vi opp på en hyggelig liten pub ganske avsides på Løkka, der det var plasser nok til fire litt slitne og ganske edru jenter. Ved siden av oss satt det en mann som skulle på blind date, noe vi på mystisk vis fikk presset ut av han før daten hans dukket opp. Jeg spurte om de hadde møttes på WordFeud. Han sa at det hadde de ikke. Og så ba han meg om å ikke si til noen at han var på blind date, fordi han syntes det var litt flaut.

På den andre siden satt det en passe gammel mann og sov. Jeg fikk nok en gang bevist hvor viktig det alltid er å ha med seg postit-lapper og en tusj, og fikk utført følgende rampestrek:

Teksten på lappen er rekonstruert, da Marie sitt kamera ikke ville vise hva som sto. Jeg har også vært så vennlig å anonymisere mannen, siden han visstnok hadde unger og greier. Kompisene hans syns det var veldig gøy at jeg satte lappen på månen hans i ca. tre minutter, og så syntes de ikke at det var noe gøy lengre. Jeg sa at jeg skulle slutte å ha det morsomt på hans bekostning, og begynte heller å fortelle alle at mannen i hjørnet var på blind date. Hans date hadde kommet, og de hadde det veldig (veldig) hyggelig i hjørnet sitt. Da de gikk klappet alle sammen, så jeg tror egentlig kanskje innerst inne at han fikk forståelsen av at jeg ikke var så flink å holde på hemmeligheter akkurat den kvelden.

Før jeg gikk så jeg denne fine teksten på toalettet:

Post 250 og et ønske om et magisk nyttår.

2011 har nok vært mitt livs mest turbulente år. 

Så vanvittig mye som har skjedd, av både positivt og negativt kaliber. Kom hjem fra England med verden i mine lommer, og hadde en kanonavslutning på 2010. Så skjedde det ting på våren som fikk meg til å innse at det kanskje ikke var tilfelle likevel. Du vet når livet snur ryggen til deg, og du tenker at dette ordner seg? 

Vel, 2012, nå er det opp til deg.

Jeg hadde mitt livs beste sommerferie i 2011, og fikk masse nye venner som sitter rundt omkring og venter på å vise frem hjembyen sin, mulighetene for å ta sekken fatt er mange. Egentlig har jeg så mye fint som venter på meg at dette må jo bare funke. Jeg har vært på et utall fantastiske konserter, åpnet øynene for ny musikk som igjen åpner øynene for å reise på grunnlag av musikkreferanser. Jeg har en jobb jeg elsker, men jeg blir så sliten at jeg holder på å ramle ut av mitt ikke fullt så gode skinn.

Det klør i kroppen, jeg vil ut og oppleve og leve og elske. 

Fokuset på om jeg har hatt det bra eller ikke varierer fra dag til dag, men jeg liker ikke følelsen av å gå ut av et år med en vond følelse i kroppen. Jeg har hatt noen øyeblikk i 2011 som jeg får fantastiske frysninger i over hele meg av å tenke tilbake på. I alle disse opplevelsene har jeg gått ut av komfortsonen, og konfrontert meg selv med noe jeg aldri har gjort før. Sammen med mennesker som har gjort meg lykkelig. 

Nå er det uansett jeg som snur ryggen til 2011. 

Jeg skal ta sjangser, jeg skal gi og jeg skal ta i mot. 

... Og akkurat nå kom følgende toner ut fra internettradioen jeg hører på: 

"Tonight's the kind of night, where everything could change". I say please do.

Kjære 2012. Ta med deg de fantastiske menneskene jeg har møtt i løpet av livet, med særlig fokus på et par av de jeg var så ufattelig heldig å få inn i livet mitt i år. Smil tilbake når jeg prøver så hardt som jeg gjør. Gjør gode mennesker godt, la livet leke. Ta vare på de som trenger det, og spre varme.
Godt nyttår fantastiske mennesker, måtte det bli magisk.

I have found that if you love life, life will love you back.

- Arthur Rubinstein

Nye votter og en overraskelse.

Det var altså en butikk som var stengt som gjorde at jeg gikk inn på en annen butikk og fikk et superfint skjerf i tusen farger. For ikke å snakke om matchende votter! Derfor så jeg ut som en regnbue da jeg snublet ned på perrongen i litt for store sko akkurat da t-banen MIN kom, og noen smilte til de nye fregnene mine.

Samtidig satt det en liten gutt i barnevogn og spiste kjeks, med smuler i hanekammen sin, som var farget rød for anlegningen. Husker du da det fantes hårmascara?
Han fikk den Sorte Dame til jul, fordi han hadde vært snill, sa han.

Tenk om jeg hadde fått et skip til jul! Aller helst inkludert et mannskap (siden prinsippet på disse litt større båtene er annerledes enn på barkebåter). Den standard greia med en veldig lang mann som er ganske lur, og en liten, ganske tjukk en som kan være morsom. Og en rød papegøye som kan synge Rancid mens jeg spiller munnspill. Det er klart jeg kan spille munnspill! Hvis jeg får et skip så skal jeg vise deg!

Nå glemte jeg nesten å si at overraskelsen var at en skikkelig fin MIRIAM har beæret Oslo med sitt selskap og skal drikke to øl med meg i morgen. Fy søren da ble jeg glad!

Frisk luft.

Tre par varme, tjukke og deilige ullsokker. Kniv med tusen morsomme funksjoner, skarp så den kan skjære gjennom nesten hva som helst (true story). Tynn og ultralett dunjakke, så jeg aldri trenger å være kald.

Så fint at så mange jeg er glad i tenkte at de syns det er fint at jeg syns at skogen er så fin, og bestemte seg for at denne jula skulle de gjøre det enda lettere for meg å komme seg ut på tur.

Tenk å ligge i telt akkurat nå og høre på den eventyrlige vinden, vite at man er helt trygg, med teltet sikret i sterke trær. Likevel tenker man at det kanskje kan fly sin vei mens man sover. Krype sammen i soveposen, ligge så tett inntil som bare disse to menneskene kan, myke stemmer og hemmeligheter som blir delt. Kakao på termos og deilig mat i magen. Våkne morgenen etter, og høre at vinden har stilnet. Våge seg utenfor teltet og se at verden ser bittelitt annerledes ut, ettersom vinden har flyttet tingene dit den heller syns at de skulle være. Gå langt og oppdage nye steder, en topp der vi kan se hele verden, et vann der det sikkert bor noe magisk, for så å finne veien tilbake til teltet på mirakuløst vis. (Bildet er tatt på Tranøy i sommer).

Eller å være på hyttetur akkurat i morgen, med snowboard og deilig mat og pils og leking i snøen. Og sol. Eller Svalbard! Åååh som jeg lengter tilbake til alt det utrolige den plassen har å tilby. Så mye at jeg vurderer et arbeidsår eller to der oppe, når den riktige tiden kommer. Og kanskje en valp som minner om Scott :)

Være med?