Post 250 og et ønske om et magisk nyttår.

2011 har nok vært mitt livs mest turbulente år. 

Så vanvittig mye som har skjedd, av både positivt og negativt kaliber. Kom hjem fra England med verden i mine lommer, og hadde en kanonavslutning på 2010. Så skjedde det ting på våren som fikk meg til å innse at det kanskje ikke var tilfelle likevel. Du vet når livet snur ryggen til deg, og du tenker at dette ordner seg? 

Vel, 2012, nå er det opp til deg.

Jeg hadde mitt livs beste sommerferie i 2011, og fikk masse nye venner som sitter rundt omkring og venter på å vise frem hjembyen sin, mulighetene for å ta sekken fatt er mange. Egentlig har jeg så mye fint som venter på meg at dette må jo bare funke. Jeg har vært på et utall fantastiske konserter, åpnet øynene for ny musikk som igjen åpner øynene for å reise på grunnlag av musikkreferanser. Jeg har en jobb jeg elsker, men jeg blir så sliten at jeg holder på å ramle ut av mitt ikke fullt så gode skinn.

Det klør i kroppen, jeg vil ut og oppleve og leve og elske. 

Fokuset på om jeg har hatt det bra eller ikke varierer fra dag til dag, men jeg liker ikke følelsen av å gå ut av et år med en vond følelse i kroppen. Jeg har hatt noen øyeblikk i 2011 som jeg får fantastiske frysninger i over hele meg av å tenke tilbake på. I alle disse opplevelsene har jeg gått ut av komfortsonen, og konfrontert meg selv med noe jeg aldri har gjort før. Sammen med mennesker som har gjort meg lykkelig. 

Nå er det uansett jeg som snur ryggen til 2011. 

Jeg skal ta sjangser, jeg skal gi og jeg skal ta i mot. 

... Og akkurat nå kom følgende toner ut fra internettradioen jeg hører på: 

"Tonight's the kind of night, where everything could change". I say please do.

Kjære 2012. Ta med deg de fantastiske menneskene jeg har møtt i løpet av livet, med særlig fokus på et par av de jeg var så ufattelig heldig å få inn i livet mitt i år. Smil tilbake når jeg prøver så hardt som jeg gjør. Gjør gode mennesker godt, la livet leke. Ta vare på de som trenger det, og spre varme.
Godt nyttår fantastiske mennesker, måtte det bli magisk.

I have found that if you love life, life will love you back.

- Arthur Rubinstein

Nye votter og en overraskelse.

Det var altså en butikk som var stengt som gjorde at jeg gikk inn på en annen butikk og fikk et superfint skjerf i tusen farger. For ikke å snakke om matchende votter! Derfor så jeg ut som en regnbue da jeg snublet ned på perrongen i litt for store sko akkurat da t-banen MIN kom, og noen smilte til de nye fregnene mine.

Samtidig satt det en liten gutt i barnevogn og spiste kjeks, med smuler i hanekammen sin, som var farget rød for anlegningen. Husker du da det fantes hårmascara?
Han fikk den Sorte Dame til jul, fordi han hadde vært snill, sa han.

Tenk om jeg hadde fått et skip til jul! Aller helst inkludert et mannskap (siden prinsippet på disse litt større båtene er annerledes enn på barkebåter). Den standard greia med en veldig lang mann som er ganske lur, og en liten, ganske tjukk en som kan være morsom. Og en rød papegøye som kan synge Rancid mens jeg spiller munnspill. Det er klart jeg kan spille munnspill! Hvis jeg får et skip så skal jeg vise deg!

Nå glemte jeg nesten å si at overraskelsen var at en skikkelig fin MIRIAM har beæret Oslo med sitt selskap og skal drikke to øl med meg i morgen. Fy søren da ble jeg glad!

Frisk luft.

Tre par varme, tjukke og deilige ullsokker. Kniv med tusen morsomme funksjoner, skarp så den kan skjære gjennom nesten hva som helst (true story). Tynn og ultralett dunjakke, så jeg aldri trenger å være kald.

Så fint at så mange jeg er glad i tenkte at de syns det er fint at jeg syns at skogen er så fin, og bestemte seg for at denne jula skulle de gjøre det enda lettere for meg å komme seg ut på tur.

Tenk å ligge i telt akkurat nå og høre på den eventyrlige vinden, vite at man er helt trygg, med teltet sikret i sterke trær. Likevel tenker man at det kanskje kan fly sin vei mens man sover. Krype sammen i soveposen, ligge så tett inntil som bare disse to menneskene kan, myke stemmer og hemmeligheter som blir delt. Kakao på termos og deilig mat i magen. Våkne morgenen etter, og høre at vinden har stilnet. Våge seg utenfor teltet og se at verden ser bittelitt annerledes ut, ettersom vinden har flyttet tingene dit den heller syns at de skulle være. Gå langt og oppdage nye steder, en topp der vi kan se hele verden, et vann der det sikkert bor noe magisk, for så å finne veien tilbake til teltet på mirakuløst vis. (Bildet er tatt på Tranøy i sommer).

Eller å være på hyttetur akkurat i morgen, med snowboard og deilig mat og pils og leking i snøen. Og sol. Eller Svalbard! Åååh som jeg lengter tilbake til alt det utrolige den plassen har å tilby. Så mye at jeg vurderer et arbeidsår eller to der oppe, når den riktige tiden kommer. Og kanskje en valp som minner om Scott :)

Være med?

Jul (obligatorisk)

Julen kom veldig overraskende på meg i år. Jeg var på julegaveshopping en helg i november, og siden har forberedelsene stått stille. For meg er jul forbundet med ro, trygghet, varme og glede. Ungene i barnehagen sørger for mye varme og glede, og jeg har masse bra folk rundt meg. Likevel har de siste månedene vært relativt tøffe, og derfor sitter jeg her akkurat nå og prøver å ta hele julegreia litt innover meg.

På onsdag var jeg på fantastisk Oslo Ess-konsert med fantastiske Emma. Hva som skjedde vet jeg ikke, men det er leit å ha gledet seg så masse til en konsert, for så å ikke huske noen ting av den eller hva som skjedde etterpå.. Alt jeg kan si er at det ble nedtegnet noen nyttårsforsetter på Elm Street dagen etter (blant annet er det en viss lommelerke som blir gitt videre til den første som melder seg frivillig. Helst med innhold).

Og apropos Elm Street dagen etter.. Jeg hadde en glimrende dag med mål om å døyve fylleangsten til et nivå der jeg faktisk klarte å puste jevnt. Det tok noen øl og en deilig vegetarburger, samt mye latter og fantastiske mennesker. Håpet om at det å krype på gulvet ikke nødvendigvis er utslagsgivende for folks oppfatning om en stakkar, ble sakte, men sikkert bygget opp igjen (man har da stått på beina før, sant? Hvis det er noen misforståelser vil de herved bli forklart via mitt talent i paint.)

En fremmed mann ga meg to frankerte postkort, som jeg bestemte meg for å sende videre til en annen fremmed. Vi tok frem nymotens mobiltelefoner og søkte opp tilfeldige navn på telefonkatalogen, før kortene ble sendt avgårde med ønske om en magisk jul og en påminnelse om hvor viktig enkeltmennesket er. Jeg følte meg veldig nestekjærlig helt til jeg fortalte det til pappa. Han hevdet at de mest sannsynlig ville bli livredde og paranoide ved å få anonyme lykkeønskninger i posten. Er det pappa som er paranoid eller er dette tilfelle? I så fall; Eva i Gjøvik og Marte på Nordstrand: det var jeg som sendte dere anonyme postkort, jeg vet ingenting om dere og adressene deres ble jo med postkortene, så jeg kommer med andre ord ikke for å rane husene deres i romjula. Tanken var virkelig ikke å forårsake panikk. God jul, seriøst.

I tillegg til kortskriving våknet jeg opp med enorme mengder post-its i veska mi. Dette husker jeg altså, for noe lærte jeg da på onsdagen! Men jeg skulle gjerne hatt litt av onsdagen nedtegnet på post-its også.

Dagen i dag er tilbragt i skogen. Stort vakrere kan det ikke bli. Å få tid til å tenke gjennom hva tankene egentlig dreier seg om er ansett som luksus for meg om dagen, og skogen gir alltid rom for nettopp det (anse det gjerne som et tips, du bor sikkert ikke så langt unna en skog). I tillegg så jeg en hakkespett. Veldig fint.

Nå er det på med julestasen, det begynner å lukte pinnekjøtt, og jeg har pakket inn den siste julegaven. Romjula skal brukes på mye jobbing i fine barnehagen, litt konserter, og en del planlegging av 2012.
Et 2012 som faktisk skal bli helt perfekt.

Om å bli kronet til en prinsesse av en gammel mann.

I det jeg kom på bussen er jeg sikker på at hele verden kunne se at dagen og jeg ikke hadde kommet overens. Hvis du er oppmerksom kan du se på øynene til et menneske om livet er godt.
Tenk på de gangene noen har sett på deg med lykke i øynene, og hvor bra det føles. Eller de gangene noen har sett på deg med all verdens smerte i øynene, og hvordan det trenger inn i deg til du nesten ikke kan puste. Denne dagen for mange år siden ville Stevie Wonder sett på meg at noe hadde tråkket på hjertet mitt. Jeg så meg ikke rundt, jeg satte meg på første ledige sete og trakk hetten så langt ned over ansiktet jeg overhodet kunne.

Han: Hei prinsesse.
Jeg kikker opp: Hm?
Han: Hei prinsesse.
Jeg: Jeg tror du tar feil. Sukk.
Han: Jeg er 87 år gammel, jeg tar aldri feil.
Jeg ser på han uten å finne ord.
Han: Når man føler seg minst som en prinsesse, er gjerne da man trenger det mest. Alle mennesker fortjener en krone. Og så skal de behandles som enhver kongelig.

Jeg husker ikke hva det var som hadde tråkket på hjertet mitt, men jeg husker at en gammel mann reparerte det. Vær oppmerksom, se deg litt rundt, og tenk på det at en eller annen du kjenner kanskje trenger en krone. Det kan være så lite som i form av en klem.

Og pass for all del på å snakke med gamle menn på bussen.

Dreams VS Chicken

Follow your heart.

Sunday.

Todays quote.