Sigristund / Chixdiggit

2012-02-08T20:23:00.002+01:00

Ferdig med Shantaram - hva nå?

Boken. Blir det noen bok?

2012-02-04T20:29:00.002+01:00

"Et menneske kan ha forandret og forbedret seg, men mennesker utvikler seg ikke i minnene dine, sa min meget kloke venninne. Og jeg bygger videre, og sier at dette er på godt og på vondt. Og på alle måter, egentlig.

Et menneske du egentlig burde elske mer enn det hjertet helt praktisk og mest sannsynlig også teoretisk er i stand til, lider muligens akkurat nå av det ene øyeblikket vedkommende tråkket feil. Du får bare en sjangse, før spillet er slutt og kroken er festet på døra. Gjerne med en god gammeldags hengelås. Så kan du gjøre hva du vil, og sjarmere i seng og i senk, uten at det forandrer saken mer enn at du synker dypere ned i uferdig asfalt. Du vet den typen asfalt som ikke har stivnet enda, og du går samme vei ti år senere og ser fotsporene fra den natten du helst ikke vil gjenoppleve, og det går kaldt og varmt oppover og nedover ryggen din.

Du har også de fantastiske minnene om den person som ikke lengre er den personen du husker så smertefullt godt. Det er det jeg snakker om nå. Det tidspunktet da jeg forsto at det var ikke personen HAN jeg savnet. Jeg savnet det mennesket han hadde vært da jeg fikk hjertebank langt utenfor det som føltes helsemessig trygt og riktig hver gang han dukket opp. Det var altså da jeg forsto dette at tankene sakte begynte å snu.

Alt er en prosess, først måtte de gode minnene bearbeides. Jeg måtte grave dypt ned i de rommene som jeg var sikker på at jeg hadde klart å gjemme bort. For hvert eneste ord jeg avduket rev det noe opp i meg. Følelse av svart tomhet, som om jeg renset kroppen for alt jeg trengte. I begynnelsen var effekten på grensen til det jeg kunne tåle, trodde jeg i alle fall. Selvfølgelig var jeg langt unna, men å skulle ta alt dette for seg på nytt trykket meg ned på en måte jeg aldri hadde kjent maken til. Fokuset var utelukkende på tomheten jeg satt igjen med, restene av minnene; oppstykkede, mektige og hensynsløse.

Noen av disse fordums tankene ville forsøke å knekke meg sammen, jeg kjente tyngden av lydene og luktene som lekte med sansene mine. Jeg lå på gulvet, slik vi hadde gjort så mange ganger. På ryggen, med teppet som en svak demper under skulderblader og korsrygg. Bare akkurat sånn at det gjorde litt vondt, hvis man ble liggende lenge nok. Her kjempet jeg mot de følelsene som ville ha meg til å ta opp telefonen og slå nummeret som fingrene mine kunne, og fortsatt kan, taste seg frem til i det mest kvelende mørke, i svime, møkk dritings, når som helst.

Men etterhvert bragte minnene frem en fandeninvoldskhet jeg ikke hadde anelse om at jeg var i besittelse av. Jeg knyttet nevene helt til neglene som tidligere hadde satt merker på han, nå lagde dype hakk inni hendene mine. Tankene gikk til hvem han hadde vært før jeg oppdaget han, hva som hadde vekket fascinasjonen.
Jeg lette frem de elementer som hadde tegnet spørsmålstegnene og utropstegnene.
Tårer og svette, kaotiske tanker blandet med plutselige og helt klare glimt, konklusjonen om at de tingene som hadde vært så enormt viktig og unikt ved dette individet, nå var fullstendig fraværende.

Jeg kjente lettelsen over at jeg ikke lengre skulle lete akkurat der. I denne sammenhengen var det blitt ikke-eksisterende, jeg ville ikke finne tilbake til det - jeg kunne slippe taket!
Så kunne jeg løfte hodet igjen, og se meg rundt etter noen som kunne fylle tomrommene, aller helst uten å sammenligne med sporene som var etterlatt.

Det var en fandenivoldskhet som kunne vare, eller svinne hen i takt med neglemerkene i håndflatene mine."

Godt.

2012-01-30T00:04:00.001+01:00

Jeg har begynt å lese igjen, etter en lang pause. Jeg trengte bare å komme i gang med noe litt enkelt, så jeg begynte 2012 med "the Hunger Games"-triologien. Den var lettlest og spennende nok til at jeg trillet gjennom dem på tre dager, med en dag på hver bok. Bøkene er nok mest beregnet på ungdom, men det passet meg fint med en liten virkelighetsflukt.

Så fortsatte jeg med en fin bok jeg fikk av kusinen min til jul, "En dag" av David Nicholls. Boken handler om to mennesker som møtes 15. juli 1988, natten etter eksamensfesten. Her skilles også deres veier, men vi møter dem igjen hvert år den 15. juli, og får et innblikk i hvordan livet deres forløper seg. Jeg tidvis hatet og tidvis elsket boken, jeg lo og gråt i bøtter og spann, og lukket den etter siste side med en følelse av at akkurat den boken syns jeg alle burde lese.

Da jeg satt utenfor Bonanza og leste, kom det en mann bort og spurte hva jeg leste. Jeg viste han coveret, og han sa "Jeg hater amerikanske samfunnsbedrevitere. Tok ikke han selvmord?". Jeg tenkte at jeg misliker folk som sier hater - og fortalte han at David Nicholls britisk, og han lever i beste velgående. Heldigvis, så kanskje han skriver flere fine ting til meg.

Og mens jeg venter på at han skal gjøre nettopp dette, har jeg skaffet meg ytterligere sengelektyr, så jeg har noe å la meg fascinere av når nesa ikke er begravet i reisebøker (som forøvrig dreier seg om både verden i sin helhet, og en som tar for seg Europa grundigere). Jeg studerer også kart, og oppdager stadig nye steder jeg vil reise til, besøke og utforske.. Men inntil tiden er inne for å forlate norsk grunn, er det følgende titler jeg skal la meg inspirere av:

Lørdagen i tre bilder.

2012-01-23T22:37:00.000+01:00

Det hele begynte med en voldsom anger på avgjørelsen som ble tatt lørdag klokken 22.14 om at
"JA, jeg går ut i kveld." Snøen blåste oppover, inn i hetta, rundt nakken og nedover ryggen - så jævli vær var det. Det som ser ut som en fin og hyggelig sol på bildet, er en lyktestolpe som sloss med en milliard snøfnugg. Bildet er forøvrig tatt mens jeg løper nedover en bratt bakke i støvletter, så du får dessverre ikke et realistisk inntrykk av hvor forferdelig grusomt jeg hadde det i disse sekundene preget av tvil.

Jeg kom meg til byen, og etter sykt mye om og men endte vi opp på en hyggelig liten pub ganske avsides på Løkka, der det var plasser nok til fire litt slitne og ganske edru jenter. Ved siden av oss satt det en mann som skulle på blind date, noe vi på mystisk vis fikk presset ut av han før daten hans dukket opp. Jeg spurte om de hadde møttes på WordFeud. Han sa at det hadde de ikke. Og så ba han meg om å ikke si til noen at han var på blind date, fordi han syntes det var litt flaut.

På den andre siden satt det en passe gammel mann og sov. Jeg fikk nok en gang bevist hvor viktig det alltid er å ha med seg postit-lapper og en tusj, og fikk utført følgende rampestrek:

Teksten på lappen er rekonstruert, da Marie sitt kamera ikke ville vise hva som sto. Jeg har også vært så vennlig å anonymisere mannen, siden han visstnok hadde unger og greier. Kompisene hans syns det var veldig gøy at jeg satte lappen på månen hans i ca. tre minutter, og så syntes de ikke at det var noe gøy lengre. Jeg sa at jeg skulle slutte å ha det morsomt på hans bekostning, og begynte heller å fortelle alle at mannen i hjørnet var på blind date. Hans date hadde kommet, og de hadde det veldig (veldig) hyggelig i hjørnet sitt. Da de gikk klappet alle sammen, så jeg tror egentlig kanskje innerst inne at han fikk forståelsen av at jeg ikke var så flink å holde på hemmeligheter akkurat den kvelden.

Før jeg gikk så jeg denne fine teksten på toalettet:

Post 250 og et ønske om et magisk nyttår.

2011-12-31T14:20:00.004+01:00

2011 har nok vært mitt livs mest turbulente år.

Så vanvittig mye som har skjedd, av både positivt og negativt kaliber. Kom hjem fra England med verden i mine lommer, og hadde en kanonavslutning på 2010. Så skjedde det ting på våren som fikk meg til å innse at det kanskje ikke var tilfelle likevel. Du vet når livet snur ryggen til deg, og du tenker at dette ordner seg?

Vel, 2012, nå er det opp til deg.

Jeg hadde mitt livs beste sommerferie i 2011, og fikk masse nye venner som sitter rundt omkring og venter på å vise frem hjembyen sin, mulighetene for å ta sekken fatt er mange. Egentlig har jeg så mye fint som venter på meg at dette må jo bare funke. Jeg har vært på et utall fantastiske konserter, åpnet øynene for ny musikk som igjen åpner øynene for å reise på grunnlag av musikkreferanser. Jeg har en jobb jeg elsker, men jeg blir så sliten at jeg holder på å ramle ut av mitt ikke fullt så gode skinn.

Det klør i kroppen, jeg vil ut og oppleve og leve og elske.

Fokuset på om jeg har hatt det bra eller ikke varierer fra dag til dag, men jeg liker ikke følelsen av å gå ut av et år med en vond følelse i kroppen. Jeg har hatt noen øyeblikk i 2011 som jeg får fantastiske frysninger i over hele meg av å tenke tilbake på. I alle disse opplevelsene har jeg gått ut av komfortsonen, og konfrontert meg selv med noe jeg aldri har gjort før. Sammen med mennesker som har gjort meg lykkelig.

Nå er det uansett jeg som snur ryggen til 2011.

Jeg skal ta sjangser, jeg skal gi og jeg skal ta i mot.

... Og akkurat nå kom følgende toner ut fra internettradioen jeg hører på:

"Tonight's the kind of night, where everything could change". I say please do.

Kjære 2012. Ta med deg de fantastiske menneskene jeg har møtt i løpet av livet, med særlig fokus på et par av de jeg var så ufattelig heldig å få inn i livet mitt i år. Smil tilbake når jeg prøver så hardt som jeg gjør. Gjør gode mennesker godt, la livet leke. Ta vare på de som trenger det, og spre varme.
Godt nyttår fantastiske mennesker, måtte det bli magisk.

I have found that if you love life, life will love you back.

- Arthur Rubinstein

Nye votter og en overraskelse.

2011-12-27T18:30:00.001+01:00

Det var altså en butikk som var stengt som gjorde at jeg gikk inn på en annen butikk og fikk et superfint skjerf i tusen farger. For ikke å snakke om matchende votter! Derfor så jeg ut som en regnbue da jeg snublet ned på perrongen i litt for store sko akkurat da t-banen MIN kom, og noen smilte til de nye fregnene mine.

Samtidig satt det en liten gutt i barnevogn og spiste kjeks, med smuler i hanekammen sin, som var farget rød for anlegningen. Husker du da det fantes hårmascara?
Han fikk den Sorte Dame til jul, fordi han hadde vært snill, sa han.

Tenk om jeg hadde fått et skip til jul! Aller helst inkludert et mannskap (siden prinsippet på disse litt større båtene er annerledes enn på barkebåter). Den standard greia med en veldig lang mann som er ganske lur, og en liten, ganske tjukk en som kan være morsom. Og en rød papegøye som kan synge Rancid mens jeg spiller munnspill. Det er klart jeg kan spille munnspill! Hvis jeg får et skip så skal jeg vise deg!

Nå glemte jeg nesten å si at overraskelsen var at en skikkelig fin MIRIAM har beæret Oslo med sitt selskap og skal drikke to øl med meg i morgen. Fy søren da ble jeg glad!

Frisk luft.

2011-12-26T01:35:00.001+01:00

Tre par varme, tjukke og deilige ullsokker. Kniv med tusen morsomme funksjoner, skarp så den kan skjære gjennom nesten hva som helst (true story). Tynn og ultralett dunjakke, så jeg aldri trenger å være kald.

Så fint at så mange jeg er glad i tenkte at de syns det er fint at jeg syns at skogen er så fin, og bestemte seg for at denne jula skulle de gjøre det enda lettere for meg å komme seg ut på tur.

Tenk å ligge i telt akkurat nå og høre på den eventyrlige vinden, vite at man er helt trygg, med teltet sikret i sterke trær. Likevel tenker man at det kanskje kan fly sin vei mens man sover. Krype sammen i soveposen, ligge så tett inntil som bare disse to menneskene kan, myke stemmer og hemmeligheter som blir delt. Kakao på termos og deilig mat i magen. Våkne morgenen etter, og høre at vinden har stilnet. Våge seg utenfor teltet og se at verden ser bittelitt annerledes ut, ettersom vinden har flyttet tingene dit den heller syns at de skulle være. Gå langt og oppdage nye steder, en topp der vi kan se hele verden, et vann der det sikkert bor noe magisk, for så å finne veien tilbake til teltet på mirakuløst vis. (Bildet er tatt på Tranøy i sommer).

Eller å være på hyttetur akkurat i morgen, med snowboard og deilig mat og pils og leking i snøen. Og sol. Eller Svalbard! Åååh som jeg lengter tilbake til alt det utrolige den plassen har å tilby. Så mye at jeg vurderer et arbeidsår eller to der oppe, når den riktige tiden kommer. Og kanskje en valp som minner om Scott :)

Være med?

Jul (obligatorisk)

2011-12-24T18:31:00.003+01:00

Julen kom veldig overraskende på meg i år. Jeg var på julegaveshopping en helg i november, og siden har forberedelsene stått stille. For meg er jul forbundet med ro, trygghet, varme og glede. Ungene i barnehagen sørger for mye varme og glede, og jeg har masse bra folk rundt meg. Likevel har de siste månedene vært relativt tøffe, og derfor sitter jeg her akkurat nå og prøver å ta hele julegreia litt innover meg.

På onsdag var jeg på fantastisk Oslo Ess-konsert med fantastiske Emma. Hva som skjedde vet jeg ikke, men det er leit å ha gledet seg så masse til en konsert, for så å ikke huske noen ting av den eller hva som skjedde etterpå.. Alt jeg kan si er at det ble nedtegnet noen nyttårsforsetter på Elm Street dagen etter (blant annet er det en viss lommelerke som blir gitt videre til den første som melder seg frivillig. Helst med innhold).

Og apropos Elm Street dagen etter.. Jeg hadde en glimrende dag med mål om å døyve fylleangsten til et nivå der jeg faktisk klarte å puste jevnt. Det tok noen øl og en deilig vegetarburger, samt mye latter og fantastiske mennesker. Håpet om at det å krype på gulvet ikke nødvendigvis er utslagsgivende for folks oppfatning om en stakkar, ble sakte, men sikkert bygget opp igjen (man har da stått på beina før, sant? Hvis det er noen misforståelser vil de herved bli forklart via mitt talent i paint.)

En fremmed mann ga meg to frankerte postkort, som jeg bestemte meg for å sende videre til en annen fremmed. Vi tok frem nymotens mobiltelefoner og søkte opp tilfeldige navn på telefonkatalogen, før kortene ble sendt avgårde med ønske om en magisk jul og en påminnelse om hvor viktig enkeltmennesket er. Jeg følte meg veldig nestekjærlig helt til jeg fortalte det til pappa. Han hevdet at de mest sannsynlig ville bli livredde og paranoide ved å få anonyme lykkeønskninger i posten. Er det pappa som er paranoid eller er dette tilfelle? I så fall; Eva i Gjøvik og Marte på Nordstrand: det var jeg som sendte dere anonyme postkort, jeg vet ingenting om dere og adressene deres ble jo med postkortene, så jeg kommer med andre ord ikke for å rane husene deres i romjula. Tanken var virkelig ikke å forårsake panikk. God jul, seriøst.

I tillegg til kortskriving våknet jeg opp med enorme mengder post-its i veska mi. Dette husker jeg altså, for noe lærte jeg da på onsdagen! Men jeg skulle gjerne hatt litt av onsdagen nedtegnet på post-its også.

Dagen i dag er tilbragt i skogen. Stort vakrere kan det ikke bli. Å få tid til å tenke gjennom hva tankene egentlig dreier seg om er ansett som luksus for meg om dagen, og skogen gir alltid rom for nettopp det (anse det gjerne som et tips, du bor sikkert ikke så langt unna en skog). I tillegg så jeg en hakkespett. Veldig fint.

Nå er det på med julestasen, det begynner å lukte pinnekjøtt, og jeg har pakket inn den siste julegaven. Romjula skal brukes på mye jobbing i fine barnehagen, litt konserter, og en del planlegging av 2012.
Et 2012 som faktisk skal bli helt perfekt.

Om å bli kronet til en prinsesse av en gammel mann.

2011-12-19T21:16:00.001+01:00

I det jeg kom på bussen er jeg sikker på at hele verden kunne se at dagen og jeg ikke hadde kommet overens. Hvis du er oppmerksom kan du se på øynene til et menneske om livet er godt.
Tenk på de gangene noen har sett på deg med lykke i øynene, og hvor bra det føles. Eller de gangene noen har sett på deg med all verdens smerte i øynene, og hvordan det trenger inn i deg til du nesten ikke kan puste. Denne dagen for mange år siden ville Stevie Wonder sett på meg at noe hadde tråkket på hjertet mitt. Jeg så meg ikke rundt, jeg satte meg på første ledige sete og trakk hetten så langt ned over ansiktet jeg overhodet kunne.

Han: Hei prinsesse.
Jeg kikker opp: Hm?
Han: Hei prinsesse.
Jeg: Jeg tror du tar feil. Sukk.
Han: Jeg er 87 år gammel, jeg tar aldri feil.
Jeg ser på han uten å finne ord.
Han: Når man føler seg minst som en prinsesse, er gjerne da man trenger det mest. Alle mennesker fortjener en krone. Og så skal de behandles som enhver kongelig.

Jeg husker ikke hva det var som hadde tråkket på hjertet mitt, men jeg husker at en gammel mann reparerte det. Vær oppmerksom, se deg litt rundt, og tenk på det at en eller annen du kjenner kanskje trenger en krone. Det kan være så lite som i form av en klem.

Og pass for all del på å snakke med gamle menn på bussen.

Dreams VS Chicken

2011-12-12T00:13:00.000+01:00

Follow your heart.

2011-12-11T23:47:00.000+01:00

Sunday.

2011-12-04T14:35:00.000+01:00

Todays quote.

2011-12-03T20:24:00.001+01:00

KravMaga selvforsvarskurs!

2011-11-27T22:37:00.001+01:00

Denne helgen har jeg unngått alt som heter fest og moro, og jeg har vært sliten og halvsyk hjemme. Jeg har riktignok kost meg med 14 timers søvn hver natt, popcorn og te til middag, og fyr i peisen begge kveldene:

I dag våknet jeg, uten at formen egentlig var noe bedre enn tidligere. Jeg bestemte meg likevel for å trosse litt feber og forkjølelse, og dra på selvforsvarskurs på Krav Maga Akademiet. Disse arrangerte et gratis selvforsvarskurs for jenter, som gikk over fire timer i dag. Mesteparten av timene var trening på såkalte drills, og avslutningen var et foredrag om hvordan man kan unngå slike situasjoner best mulig. Da var hovedessensen å bevege seg med selvtillit og et åpent blikk. Du skal ikke nødvendigvis gå og være på vakt hele tiden, men vær oppmerksom på omgivelsene. Telefontrikset så mange bruker var ikke anbefalt, fordi det krever så mye av ditt fokus, og kan føre til at det er ting du ikke får med deg.

Hva er Krav Maga? Hjemmesiden sier følgende;
"Krav Maga baserer seg på dine instinktive reaksjoner kombinert med ukompliserte (grovmotoriske) bevegelser. Dette gjør det til et eksplosivt og effektivt selvforsvar. Systemet passer for alle, da prinsippene er like, og treningen tilpasses hver enkelt."

Mot slutten av kurset, før foredraget, skulle vi illudere en stressende situasjon. Her ble vi satt sammen i grupper på tre, der to sto med beskyttelsesputer og skulle angripe meg en forfra og en bakfra, og jeg skulle beskytte meg som best jeg kunne. Det viktigste for meg ble jo da at ingen kom seg bak meg, og at jeg hele tiden måtte være oppmerksom på hvor den andre befant seg, mens jeg dengte løs på den første. Da jeg var så sliten at jeg trodde jeg skulle dø, måtte jeg fortsette. Og da jeg var ferdig... så måtte jeg gjøre det en gang til. Etterpå ble jeg lagt i bakken og holdt nede av to stykker med beskyttelsesputer, og skulle kjempe meg ut av grepet dems og komme meg på beina. Da var jeg så sliten at det sto tårer i øynene, og nettopp da fant jeg krefter jeg ikke hadde anelse om at jeg hadde.
Jeg kom meg opp etter kort tid, så var det ned igjen, og sånn holdt vi på fem ganger før musikken stoppet og vi skulle bytte. Og først da kjente jeg hvor vanvittig vondt alt gjorde. Men tenk det, fullstendig utslitt, og likevel klarte jeg å komme meg fra liggende posisjon med to mennesker over meg, opp i stående, flere ganger på rad. Jeg håper jeg husker at jeg har de kreftene gjemt ett eller annet sted inni meg hvis jeg kommer opp i en sånn situasjon en annen gang.

(bildet er hentet fra hjemmesiden til Krav Maga Academy Oslo)

Instituttet arrangerer nybegynnerkurs i Krav Maga for jenter fra januar, og det hadde vært kjempegøy å bli med på hvis jeg ikke allerede hadde meldt meg på alt annet allerede. Neste gang kanskje. Men er du tøff, eller har lyst å bli det, så anbefaler jeg at du prøver deg :) Takk for supert kurs, sjangsene er i alle fall større for at jeg kan gjøre litt mer skade enn jeg kunne før kurset!

Atmosphere - Love Life

2011-11-19T16:41:00.001+01:00

Isn't that right.

2011-11-15T23:21:00.000+01:00

Thanks again, Bansky.

Noen får sagt det!

2011-11-15T16:47:00.001+01:00

Magical weekend.

2011-11-14T21:54:00.003+01:00

I have just had an amazing weekend, getting away for a couple of days was much needed. And to meet up with old friends as well as to make some new ones, is always a good way to make my days brighter. Thanks to everyone who contributed, you are all magnificently awesome.
Now as I am back in Oslo, the only question is where to go next! Any suggestions?

We were nine friends from different parts of Europe, meeting up for only one weekend, and obviously we tried to fit as much as possible into the about 50 hours we had together. That included staying up as late as possible, and getting up as early as possible. So obviousaly, Sunday I was exhausted, and spending a few last hours with my beautiful Ana was my highest priority. It was sunny, and I was wearing good shoes!

On one of the streets we passed by, we heard someone singing, and we had to check it out. His voice was so beautiful, people stopped to listen to several songs in a row. I asked if he had a CD by any chance, and he said it was on it's way. We shall just wait and see, I thought it would be fair to see if I could give him some new fans in Norway, check it out and see what you think:

To me music is a state of mind. We are surrounded by music, but the music I choose to listen to, is always in some way connected to memories. The genre or the quality of the music is not always what matters, if the song brings up a spesific memory. Some of the songs will automatically make me sing out loud, while some songs I don't even understand why I keep on playing where all they do to me is to make me sad. This song will always remind me of how this weekend once again proved to me how magical life can be.
Take time to breath, smile, and say yes (unless when you have to say no). Life is positive, and brilliant, just take time to experience it!

Since the last post was in Norwegian, I will add what was in it for this one, so Ana mine can read it too (all for you sweetheart!)

Yesterday I visited my favorite bookstore for the third time this weekend. I can easily spend hours in there (unfortunately the concequences are a very heavy briefcase to carry home and an empty bank account).
As I stood there checking out random books, tempted by the beautiful colors, interesting designs, great ideas and delicious recipes, I opened one of them and this post-it was attached to the second page:

I have left little notes in a hundred different places over the years. When I was a kid I would throw bottles with letters in them out in the ocean several times each summer. Yet I have never found anything myself until now. So a big thank you to the person who wrote it, you made me smile the rest of the day. I hope I made someone smile with the ones I have left over the years too.

Right, life is beautiful, and you are awesome. Have a good week.

You're beautiful.

2011-11-14T13:47:00.002+01:00

I går var jeg innom min favorittbokhandel for tredje gang denne helgen. Jeg kan være der i timesvis hvis jeg har tid, dessverre fører det også med seg en tung koffert hjem og en tom lommebok. Mens jeg sto der og bladde i tilfeldige bøker, fristet av fine farger, interessante titler, gode ideer og deilige oppskrifter, snublet jeg plutselig over denne lappen.

Jeg har lagt fra meg lapper og flaskeposter og beskjeder rundt omkring siden jeg var liten, men jeg har aldri funnet noe før nå.
Så en stor takk til den som har skrevet den, du fikk meg til å smile resten av dagen. Håper de som har funnet mine har blitt like glade :)

Atmosphere!

2011-11-09T21:20:00.001+01:00

Så vanskelig å begynne et blogginnlegg når man ikke har skrevet noe annet enn periodeplaner og informasjonsbrev de siste tre månedene. Siden dere sikkert ikke syns det er så spennende hvor jeg går tur med de tolv to-åringene mine satser jeg på en annen vinkling.

Først kan jeg skryte frem sommerens beste kjøp, takk mamma og pappa for dette fantastiske bildet! Artisten er Mr. Nobody (Iam Tmnk). Mannen er fra New York, og har en fascinerende historie..

Og så tenkte jeg å gjøre det så enkelt som å drive litt reklame for neste helgs høydepunkt for min del, nemlig Rhymesayers Tour 2011. Jeg ble tipset av en kompis, det hadde gått meg fullstendig hus forbi. Nå er billetten hentet, og ligger klar og venter på meg til neste fredag, tidligvakt på jobb, hjem og sove litt, og så er det konsert. Jeg har sett Atmosphere og Brother Ali to ganger før, og de leverer alltid knallbra. De andre artistene har jeg til gode å se, men jeg tror det blir ubeskrivelig.

Satser på å finne bildet av Slug og meg (starstruck og forelsket som bare det, med stjerner i øynene) fra 2005, så jeg kan få det signert. Det var det året jeg fikk stå helt fremme, han kom og satte seg foran meg og kompisene mine, og vi fikk dra Scapegoat akapella, til trampeapplaus fra publikum, et vått kyss på kinnet fra Slug og en lykkefølelse uten like.

Det var den kvelden vi mistet bilnøklene fordi vi hadde det så gøy, og en fremmed person ga meg en hel haug med penger for at vi skulle komme oss hjem. Et menneske som fortsatt har en stor plass i hjertet mitt. Sjelden møter man et menneske med så mye barmhjertighet, som lever i så stor grad for andre. Jeg husker jeg spurte hvordan jeg kunne gjengjelde det, og det eneste han ba om var at jeg skulle ha øynene åpne for menneskene på min vei, at jeg skulle se de som trengte en ekstra hånd. Han har inspirert meg til å dele, til å tenke at alt ordner seg hvis man lar verden snurre med et smil om munnen og en utstrakt hånd.
Jeg har fått hjelpe mennesker, og jeg har fått ufattelig mye godt tilbake.
Smil, vær ærlig, ta sjangser, og det vil komme tilbake til deg i større formater enn du kan forestille deg.
Takk igjen, fantastiske mennesket som hjalp og inspirerte meg - jeg håper jeg på et eller annet vis har gjort noen en tjeneste som også har gagnet deg (verden er liten!)

Jeg skal på konsert alene, så hvis du vil bli med er du hjertelig velkommen. Det var fortsatt billetter i dag - kanskje ditt liv også blir forandret..?

Livet handler først og fremst om vilje.

2011-08-29T23:55:00.000+02:00

Vilje til å være.
Vilje til å smile, ta i mot, takke, og be om mer.
Happy thank you more please.

Også handler det om å tørre, å ta sjangser.
Om å tro, uansett hva man tror på. Du kan, du vet, du vinner.

Me gusta hacer travesuras.

2011-08-25T22:17:00.002+02:00

Jeg liker å gjøre rampestreker. Vi kan gjøre rampestreker sammen.

Regnet gjør at barna elsker livet og barnehagen enda mer. Når det er vann i hver eneste lille dump, når hullene i bakken flyter over av vann, når asfalten bader og dråpene spretter opp igjen fra mørke dammer, når marken strever seg opp mot overflaten for å møte en sikker død mellom fingrene til en to år gammel eventyrer, og vannet flommer ut og over takrennene for å lage en pytt, og en pytt til, og tusen små pytter.

Og så kommer solen, og barna vrenger av seg regnjakkene og løper for å ta den i mot. Det damper av fuktige klær, varm røyk nesten så det ser ut som de er på vei til å ta fyr. De utbryter gledeshyl, helt fra innerst i lungene og ut, så høyt og lyst og skingrende som bare en toåring kan.
Skriker så høyt det skjærer i ørene mine, men hjertet mitt er så fantastisk lykkelig, fordi jeg får lov å være der og dele gleden med dem. De nysgjerrige, åpne øynene som lyser i fryd. Øynene som stråler: HEI, jeg er klar for alle rampestrekene på jord!

Og jeg får lov å være med, ubeskrivelig heldige meg!

Du er ikke død før jeg slutter å elske deg

2011-08-24T21:32:00.000+02:00

Neste bok på leselisten er en bok av en debutant, en mann ved navn Didrik Mortis Hallstrøm. Jeg vet veldig lite om boken, annet enn at den handler om kjærlighet i Oslo. Jeg liker ordene, og jeg liker kjærlighet, og jeg liker Oslo. Her er et utdrag fra boken:

Du er ikke død før jeg slutter å elske deg.

"Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Selv om aldri er et stort ord og elsker er et enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå."

Du er ikke død før jeg slutter å elske deg er en kjærlighetsroman fra Oslo. En roman om å ha alt og ingenting på samme tid, men først og fremst; en historie om Iben og Daniel.

HAPPY.

2011-08-14T20:39:00.005+02:00

All of a sudden I felt like writing. An intense urge to write. I wanted to write in my book, write on my blog, write a letter or two letters or three letters, poems, sounds and thoughts. I haven't felt like writing in a long time, not like this. I want to tell everyone about my adventure, the most exciting adventure of all times, but the time to share it is not here. It will be, and you too will be amazed.

I am so happy, from the deepest of my heart, and all the way out, the happiness is covering my body and it is keeping me warm. Happiness that's giving me goosebumps when I close my eyes. Shivering. Light, happy thoughts dancing around whatever worry that tries to sneak in to my worryless mind. Laughing thoughts are chasing the worry away. Making it shrink into nothing, nothing at all. You can do this - I can do this - we can do this. Right now the universe plays on my team, and I don't have to wear shoes.

What is love?

Rafting i Sjoa!

2011-08-07T23:35:00.001+02:00

Wow - wow - wow, nydelige Emma og jeg på delvis impulsiv og ytterst lite planlagt tur til Sjoa og Heidal rafting. Eventyret begynte med en varm buss og kul i pannen etter å ha dunket inn i vinduet hver gang jeg sovnet. Fortumlet, omtåket, litt trøtt, men ekstremt glad steg jeg av bussen midt i ingensteder akkompagnert av overnevnte søte frøken. Det eneste vi så var trollfigurer og bilvei. Så etter litt om og men, og noe sånt som tre veibeskrivelser fant vi i det minste elven, og deretter raftingsenteret. På veien fikk vi øye på båtene/raftene vi skulle sitte risikere livet i (det føltes litt sånn der og da, etter å ha sett hvordan elven oppførte seg da vi gikk over en bro) og sommerfuglene danset salsa i magen.

Søte mennesker møtte oss på campingen, og tilbød gratis lavvo-overnatting (hvilket vi måtte betale for likevel, men sjitt au - 50 kroner for å slippe å sette opp telt i pøsregn!). Vi fant lavvoen, rullet oss/liggeunderlagene ut og skjønte straks at dette kom til å bli intet annet enn magisk. Særlig da vi fant frem prinsessekoppene og slo hull på rødvinskartongen var livet fullkomment. Vi spilte deilig musikk og snakket om livet, før vi snek oss ut og fant en plass rundt bålet. Fine folk og fin kveld, selv om rødvinskartongen fikk kjørt seg hardere enn planlagt (for ikke å snakke om jægern, men den snakker vi jo ikke om).

Tidlig opp morgenen etter, med solen skinnende gjennom teltåpningen vi ikke hadde fått til å lukke. Vi lusket mot frokosten, med temmelig vondt alle steder. Heldigvis trosset vi dette for en femtimers fjelltur (!!!!). Selv om kroppen min hylte etter vann og smertestillende, samt hvile og stillhet, var det så innmari verdt det da vi omsider nådde toppen på dette syke fjellet mannen hadde henvist oss til. Utsikten var ubetalelig.

Vi sov i sju og et halv minutt da vi omsider kom oss tilbake til teltet, før det var opp og forte seg til oppmøtestedet for raftingen. Vi hadde en kort briefing der vår eminente guide Santiago fikk oss til å skrive under på et ark med et innhold han mente vi ikke behøvde å bruke tid på å lese gjennom, fordi han kunne kort oppsummere: "No matter what happens, it's not my fault." Dette førte til spredt latter og noen nervøse blikk, samt et iiiihhhhhhh fra undertegnede. Jeg kan fortelle så mye som at det ble flere sånne.

Da vi hadde fått på oss våte våtdrakter og tatt bussen ned til elva, var det tid for nøye sikkerhetsrutiner. Rask oppsummering: ikke mist åren, og ikke hold deg fast. Right on! Jeg ble selvfølgelig plukket ut som prøvekanin for redningsrutiner, og ble slengt båt-imellom av en mann som var mye sterkere enn han så ut som, faceplantet i fanget hans til stor applaus før jeg lett rødmende fant tilbake til plassen min på berget. Det var sol, og vi var klare for vårt første raftingeventyr. Iiiiiihhhhhhh!!!!!

Litt (ekstremt) nervøse plasserte vi oss altså bakerst i båten, duste som vi var. Heldigvis var de som satt der godt plassert i kategorien kyllinger, så da Emma og jeg ropte HARDCORE, MORE HARDCORE beordret Miguel, båtføreren vår, oss til å bytte plass. Og da begynte moroa for alvor. Ansiktet mitt var et eneste stort smil fra begynnelse til slutt, og latteren trillet i to timer. Jeg fikk beskjed om at det var bra jeg hadde hjelm, ellers hadde ansiktet mitt eksplodert i latterkulene. Jeg hadde det så villt moro, og det var en fryd å se hvordan også Emma koste livet av seg. Vi måtte bytte litt av og til for å avlaste armene som var nær å bli revet av i de sterke strømmene - padling er villt slitsomt! Vi var noen av de få som ikke datt ut, til vår skuffelse i ettertid. Det så utrolig gøy ut å drive nedover i sikkerhetsposisjon, eller å måtte gå spiderman under båten for å komme seg opp til overflaten igjen. Et adrenalin uten like.

Vi kom for sent til grill, men søte guider disket opp med kald grillmat og ostekake. Rødvinsdunken og jægerflaska lå tomme ved bålet, og jeg hadde en tilbakevendende tanke om at det var akkurat sånn livet skulle være, så lykkelig at latteren boblet ukontrollert.
Takk Emma for at du var med og gjorde eventyret uforglemmelig, vi tar oss en ny runde til neste år - denne gangen på guidingkurs. Og så drar vi til Chile, og til Svalbard, og til Afrika, og til... Ja, la oss bare reise jorden rundt.

Would you like to sit down / would you like me to shut up?

2011-08-05T17:54:00.000+02:00

I take the bus to and from work every day, and it's about 90 minutes of traveling with two different buses. I always see different people, I rarely see the same face twice. I'm working shifts so it's not that weird, but wouldn't it be natural to see the same girl doing here make-up on the 6am-bus, on my way to the early shift? Or the same dude with his thermo coffee mug at every late shift? Maybe they sit on different seats, and I can't spot them. Or am I the only person in the world always taking the same bus?

If possible, i always choose the same seat. Five seats from the first row, four seats from the back row. Kind of in the middle of the rare part of the bus. Right side when I enter the bus. This lets me avoid the sun making a greenhouse of my window and a overheated vegetable of me. I can also press the stop button without having to turn around, and I can lean towards the window without being bothered by the window frame. If that's not enough, I even avoid the loud speakers that would be above my head if I chose the seat two rows back, or two rows front.

I often wonder why people choose the seat they choose. There's people sitting down next to me even though there's a million free seats, and I get sooo annoyed.
"Get away from me smelly person, I hate you and I am tired and you are fat and totally in my personal space. Yeah, even more than I am myself". Would it be rude to give them a heads up about the free seats one row further back?

Some people also choose to stand up for twenty minutes, even though there's lots of free seats. Why is this?
Do people usually think through their choice of seats? I know that if I am to sit next to someone, I try to find the smallest person. I don't want to be squeezed. If they read a newspaper their elbow will annoy me as they turn the page over, so I try to find unintellectual, stupid people. Preferably not on the phone for 30 minutes. I also try to find someone who's listening to music, so that my music won't bother them in case they're just as annoyed by hearing a loud base and nothing else as I am. I don't want to sit next to a person eating, it makes me hungry. If some old person, or a pregnant lady comes in, I offer them my seat regardless. Even when I'm so tired I hate myself for doing it. I choose to believe that when I grow old my "would you like to sit down" karma will strike back.

Norway is a funny country. We don't want to sit next to anyone, we don't want to talk to strangers. I'm the weirdo talking to people waiting line at the shops. Excuse me, I'm bored. They look at me as I am trying to make them pay for my groceries, sneak peek on their pin as they're paying by card, or get their phone number.

"Hey, you're forty years older than me, I'm not interested in anything but to make your day brighter by telling you I love your hat".

I'm just friendly, curious. I look at their shopping carts and try to paint a picture of their plans for the night.
- A huge bottle of coke, a pizza and some chips: Hello lonely night of video games - enjoy!
- A hundred sausages, just as many balloons and colored straws: Happy birthday son or daughter, good luck parent. Did you remember the pain killers for you upcoming head ache?

What would you get out of my shopping basket?

I can tell you this much: I was tired and not hungry. Up for a night of sleeping and maybe some grape munching when I woke up. I regret not buying taco's. Or hooking up with this guy, haha:

This smells of one hell of a bbq - hope someone else is paying for the drinks.
Wow, anyone reading this must think I'm dead crazy. I just think to much.

Have a great weekend, you're awesome and I love your smile!

How you choose to see it.

2011-07-21T08:52:00.001+02:00

I couldn't sleep, so I got up at 6am this morning and watched the last episode of True Blood - finally. I sat in the livingroom at my summerhouse far up north, with a big pot of pomegranate green tea (so good, mhh!), lots of fruit on my plate, and a million blankets and pillows. When it was done, I had to decide if this was going to be a good day. Listening to the birds outside (mostly seagulls but they have their own charm if you ask me) it was kind of given, but I like to start the day by giving it a thought.

I decided to play spider solitair on it, as I did when I was a kid. If I win, I'll have a brilliant day. I lost. Okay, best of three then! Lost three more times. So I had to figure out a way to turn this in my favour: Since I had started the day out with all this bad luck, I had to have only luck left! I tried one more time and got it confirmed, I won eeeeasily. So yeah, lesson is you can't always win, but you will win when it matters.

Way to go to find a meaning in spider solitaire!
Have an awesome day - you're amazing :)

Next step.

2011-07-19T10:26:00.000+02:00

It is time for the next step of the best summer vacation ever: Tranøy, my very own paradise far north in Norway.
This is my favorite place to share, please come with me once.

Happy thank you more please.

2011-07-17T06:48:00.002+02:00

Another day of my adventure.

2011-07-14T06:13:00.002+02:00

I've mentioned that I met some great people, I'm just saying it again, so you don't think there was like one or two: everyone I met rocked my world.

One of the days some Aussies and I decided to walk Haight Street (that would be again, for me). We took the bus. I was hungry. At some point I said: I think this is it. We got off the bus and realised it was not. BUT they had this great cafe just by the bus stop, which was Fillmore and Haight. In the cafè I had the most amazing smoothie/juice ever, of mango, strawberries and fresh orangejuice. I also ate the best falafel I have ever tasted, with hummus soft and tasty, fresh vegetables and a fresh dressing in freshly baked pita bread. Everything was FRESH and tasty. Ahhh this is making me hungry. The place is called Cafè International and is SO worth a visit if you are in the area. I'd even say you should go find the place even if you're not in the area, that is how good it was. They even have free WiFi.

When we were done eating, we kept walking up Haight Street, and then we saw a park. It was called Buena Vista Park, and I figuered it had to be a nice view up there then (since Buena Vista means nice view). We more or less climbed to the top, and my was it a nice view!

Beautiful, beautiful San Francisco. After that we went on, and we spent almost an hour in a magical miniature bookshop called Bound Together. They had all sorts of alternative books, something for everyone (...). The woman working there was probably 175 years old - at least. And she was as bright and smiling as if she was 14. She'd even been to Norway about a hundred years ago!

Haight is definitely one of my favourite areas in San Francisco, it's so many beautiful and fun things to see. The Haight-Ashbury district is known for its role as a center of the 1960s hippie movement, a post-runner and closely associated offshoot of the beat movement. For those who doesn't know, the Beat movement/generation started in the 50's in New York before they moved to San Fran, and central elements of Beat culture included experimentation with drugs and alternative forms of sexuality, and a rejection of materialism. The Beatles spelled their name with an "a" partly as a Beat Generation reference. So, history lesson over!

But my point is anyway, if you didn't get it, that this street and the rest of San Francisco as well, is full of history. They also have a great recordshop called Amoeba Music in Haitght street, I could spend all my days and dollars in there. At the end is the Golden Gate Park, where you could also spend weeks and still find new places. I wish I could show you every single picture I took, because it's so amazingly nice there, but I'll restrict myself to a few.

4th of July and following

2011-07-14T01:37:00.005+02:00

When I woke up the 4th of July I was really excited, I have always loved fireworks. Because of the connection fireworks have to New Years Eve, it reminds me of things that comes to an end, and as well the beginning of something beautiful, exciting and unknown. The fireworks I saw this evening, represented this in a way, because I knew that my adventure in San Francisco would physically end the moment I entered the airport to travel home. Yet the experiences I have had will be clear in my memory for as long as I want to keep them, and they will just continue to make my life happier than ever, somewhere else.

An adventure like the one I have been on, is very special. I was supposed to be traveling alone, but I haven't felt lonely for a second (except for maybe when I had to have dinner and a beer on my own, but let's just forget about that).The people I have met; I can not express in words how much they have ment for me. That is every one of them as an individual, and also the whole group as an experience of getting to know myself better. I wish I could thank every one of them;
from the one spending the entire day with me sharing philosophical views of life and comfortable silence;
the one making me laugh so hard I was afraid we'd fall of the bus, as we had to cuddle ourselves into one person while we took the sightseeing tour on a red bus roof, in freezing cold San Francisco wind;
the one showing me around the areas I would never have found myself - making me love San Francisco even more;
the homeless guy I talked to for five minutes, who shared his firecrackers with me and then declared I had just made his 4th of July the best one ever for taking time talking to him;
the ones at the hostel making me feel appreciated every day, those who helped me and made fun of my unintentional soda stealing attempts;
the one who made the last 24 hours unforgettable in every way, for showing me a different world;
AND ALL THE OTHERS! I love you!

The weird things about getting to know people like this, is that we are all in the same position, we are all explorers, we all love life, we all want to make the most out of our days, and we all want loved ones to share it with. This makes it so easy to feel close and comfortable with each other, you are making best friends every day.

Anyway, back to the 4th of July. We started the day with the nicest gourmet picnic in the park, it was sunny and beatiful and just what I needed. This awesome little kid came over to us while I was playing with my bubble gun, and from that moment we had a new best friend called Haldur. Yeah, how funny is that, he was American but his name was from Iceland. Coolest kid ever, he spoke sign language and danced around my bubbles in his brand new shoes for hours. Some of us also visited the Japanese tea garden, before we slowly made our way home with the funniest cab driver ever. 4th of July was going to happen, and we walked down towards the piers. I had to use the bathroom on the way down, and found this funny toilet sign after I had confirmed I was 21.

If you didn't know, San Fran is packet with transvestites, homosexuals, homeless' in addition to everything else: It's a city for everyone and I love it. The fireworks was for everyone, Eddy was going to watch it from his rooftop. And it was sooo beautiful, the crowd went quiet but WOW's and AHHHH's.

On our way home we tried to find a bar, but we couldn't find a single place with people in it, so we went back to the hostel and continued the party there. Apparently Americans have bbq's and homeparties the 4th of July. So much fun, a happy 4th of July it was!

Woke up early again the next morning, also without a trace of tiredness. I think this city is giving me enery! We walked down to Japan town, and I decided that one day I will make a Norway town. Norway town is going to have soapbubble machines on every corner, and lots of Norwegian flags out, it is going to be light and beautiful with little houses and happy people.

Japan town was a lot of fun, nice galleries and interesting people. Haha we saw this public dance, you know when a person is on stage telling you what to do, and on the end you perform a dance to music? It was so funny we laughed ourselves dead. Tears were flowing and my tummy was so sore after. We also saw a beautiful cathedral from 1971: The Cathedral of Saint Mary of the Assumption. It was so much different from the last one I visited, so it was fun to compare. This picture is from a flickr account that I cannot find agian, I deeply apoligize to the owner of it for not posting his or her name, and I thank you as well. It's really beautiful, just as the rest of the city.

I love San Francisco so much, I have no words.

California dreaming.

2011-07-13T05:24:00.002+02:00

Right, so I wake up after this kind of blurry night, early as always because of my jetlag. I understand that what I need is a shower and some food, so I fight the inner voice telling me to stay in bed, grab a quick shower, and on my way out someone ask me if I am there for the free walking tour. I tell them that "of course I am", and as a result to that I find my self walking in a big group of people I haven't met before. I introduce myself, tell them I am traveling alone, and in a flash I have a number of new friends. Doesn't take much to call them friends, you are all in the same situation, so you get really close really fast. I of course did not bring my camera, because you don't really need a camera to get breakfast do you? But the still slightly drunk me enjoyed the view and the interesting people I got to talk to. After the tour (which was by the was lead by the receptionist from the day before) some really sweet Australian girls asked me if I wanted to join them for lunch and then bike the Golden Gate Bridge. Of course I wanted to bike the brigde, a 20 minute bike ride would be lovely for my hungover.....

It took us about 40 minutes just to get up there! And probably like two hours all in all to get down on the other side of the bridge, in Sausalito city. The weather there was lovely, we were all sunburned and exhausted and very pleased with ourselves when we took the ferry back home.

The day after, Ashley and I decided that it would be nice to ride one of those big, red sightseeing buses, just to get an overlook of the city. That would have been a great idea if we had also brought jackets, hats, mittens and wool tights. It was freeeeezing up there! But we created som seriosly fun memories while we cuddled up to keep the North Pole-ish wind out whilst enjoying the view from the roof of the bus. Our guide was funny, I got some interesting facts on the bridge that I might or might not share with you (most of them about suicides, actually). We fell in love with the Haight and Ashbury area also known as the hippie district, and decided to go back there for a picnic the day after - the 4th of July. After the tour we walked the worlds crookedest street, and up and down some psycho hills. I would be so fit it I lived in San Francisco.

I am pretty sure I don't have to mention that San Francisco night life is just brilliant, and we've had some incredibly fun nights out. I was so happy to meet the girls, caring and loving and funny as they were. Miss you! <3

San Francisco City Hall, with the fifth biggest dome in the world. To avoid birds shitting on the 24 carat gold leaf roof, they have two falcons up there with their wings clipped. Brutal if you ask me, but at least it works; we couldn't see a bird within miles.

San Francisco forever.

2011-07-13T04:40:00.002+02:00

So I figured I should write this in English, simply because the people whom this might regard don't really speak Norwegian. I'm not sure if my English writing is very good, but it's the content that matters, yeah?

I just came home from the adventure of my life. I fell in love with San Francisco the minute I landed, and then I've just been more and more dragged in to the magic this city have offered me. The people have definately been helping to that, people from San Francisco iare either constantly high (which honestly wouldn't surprise me, it's a distinct smell of weed in the air constantly), or they're just the most loving kind of people ever. I would probably say it's a mix of both. I haven't smiled this much for as long as I can remember, because people have been constantly grinning at me. They also love to talk, and since time was what I had most of, I spent some of it listening to homeless people, fellow adventurers, and exciting personalities that I came across on a night out. Some of those people I'll remember for the rest of my life, and store their wisdom and views of life as little treasures in my heart.

When I first came, my hostel had for some reason put men in my room, that was suppose to be a shared female dorm. It is not as if I am scared of men or anything, but I felt like I wanted to get to know girls mainly - and I reaaally didn't want any snorers in my room. So I got handed the key to a private room. Honestly, when the receptionist (who turned out to be a really fun asshole who showed me around a bit and made me laugh) walked me to my room, through this big, heavy door saying: "Do not enter!" I thought I was going to cry.

My room was sweet though, with a flatscreen tv, my own bathroom, a fridge, a microwave, all sorts of fascilities I turned out never to use (except for the bathroom of course). But it sure looked cool, I thought it could be a key to make friends: "Hey, I can see that you are in the line to do your popcorn popping, care to use my private microwave?!" or: "I couldn't help overhearing that all your beer's gone stolen, how about a deal: you store it in my private fridge and we are friends on facebook within the hour?!". Haha.

Well, the first thing I had to do was to get food, I had not been eating for 24 hours more or less, I had enjoyed two carrots about 14 hours ago, but the energy strangely seemed to be gone. So I braved up, crossed the street and sat down on a Thai place. Lucky for me I love Thai food otherwise I would have to walk yet another block in my lonely walk of shame.

I was scared of being in a restaurant eating alone, so I ordered a beer. Of course I got ID'd, so I had to run back to the hostel, then run back and finish my beer in no-time, only to realise: I am now also drinking alone. I felt pathetic. This was a kick in the ass to go get some friends, because I was really craving for another beer (less pathetic to get friends only so you're not drinking alone? Not too sure). So I walked over to our local deli, bought myself to Stella's and went down the frightening stairs to the common room. Two seconds later some Aussies claimed I looked lost, I confirmed, and that was it - I had made my first friends in San Fran. It was karaoke night at the hostel, and after a while my ears was bleeding. Therefore I happily accepted the invitation to go out. The evening is a little blurry since it's been so many, but I can assure I had the best time ever.

Lovesongs for New York part 3

2011-07-01T05:13:00.001+02:00

Endelig fremme i New York City! Ouuæææh så stort!!!

Første kvelden, etter den magiske togturen, dro vi på en nydelig liten fransk restaurant, og spiste salat og koste oss. Etterpå dro vi på bokhandel, en gammel og en ny. Jeg elsker jo bøker, så det var luksus for min del! Kunne brukt mye mer enn de to timene jeg fikk til disposisjon, da jeg plutselig oppdaget enda en etasje...

Dagen etter var det tidlig opp og ikke gråte, deilig fransk frokost, sykt varmt og taxi til Guggenheim museum of contemporary art. Der var det en spesialutstilling av en russisk mann ved navn Kandinsky, en helt oppriktig utrolig kul utstilling med fantastisk fine og fargerike bilder - akkurat som jeg liker det! Det var også et rom der dekket av 1-dollarssedler, og hundretusen av dem. Det var ganske stas. Videre gikk vi til Metropolitan, der vi så en fin utstilling på taket, men det aller beste her var utstillingen til den nå avdøde Alexander McQueen. Hans kleskolleksjon var ubeskrivelig, selv for en som har minimal interesse for klær og design. Det var rett og slett magisk.

En obligatorisk spasertur gjennom Central Park toppet opplevelsen, før vi kom på hotellet og tok en dusj, før vi dro på restaurant. Jada, før vi, før vi, før vi: her er programmet tett!! Vi var på en Koreansk vegetarrestaurant som heter Hungawi. Innmari spirituelt, hvis jeg kan bruke det ordet - fnis. Etterpå labbet vi opp til Times Square, og kom bare litt for sent til Lion King på Broadway. Og jeg må bruke magisk enda en gang - det var helt fantastisk nydelig. ÅÅÅÅHhhhhhh så flinke de var!!!
Barbara og jeg tok sykkeltaxi hjem, fantastisk gøy. Ikke helt økonomisk fornuftig, men fantastisk gøy! Han som syklet oss 30 blocks kunne også mye om mye av det vi passerte, så det ble som en litt skummel guidet tur - i og med at han var på vei ut i veien hver gang han snudde seg for å informere oss om noe nytt.

Dagen etter var vi først i verdens aller, aller største katedral: St. Johns Devine. Det var så vakkert der inne at jeg gråt fra jeg kom inn til jeg dro. I tillegg var vi så heldige å få koropptreden som en krone på verket og en prikk over en i. Etterpå rakk Barbara å vise meg verdens fineste barnebokhandel; to etasjer med bare barnebøker. Jeg kjøpte et par som jeg tenkte kunne være morsomme i barnehagen. De er på engelsk, men det tror jeg bare blir gøy. Senere dro vi på båttur rundt Manhattan, en utrolig fin og solbrentfremkallende tur - fem timer i stekende sol ute på havet har visst den effekten på norske skuldre. I dag er de riktignok helt fine, så det kan ikke ha vært så ille. Badet i fuktighetskrem før jeg la meg i går, sånn at de skulle leges pent.

I dag kjørte vi buss rundt Manhattan, og hei hei vet dere at det bygges et nytt World Trade Center? Eller, det bygges altså et tårn der hvor det ene sto, mens på "ground zero" skal det bygges et memorial. Det var sju tårn som ble rammet, og av disse skal seks bygges opp igjen. Det ene, som skal hete One World Trade Center skal bli nasjonens høyeste - 1776 feet tall til minne om 1776 da USA ble erklært uavhengige. Jeg klarte ikke la være å tenke at det kanskje var litt teit å bygge et tårn som var så mye høyere enn de som ble angrepet. (1368 og1362 feet var de to som ble truffet, henholdsvis 417 og 415 meter). HISTORY LESSON OVER!

Jeg vinker pent farvel til New York, legger meg under dynen på et flyplasshotell i New Jersey og smiler med tanken på at San Francisco venter på meg på andre siden av landet.. Hvis noen vil lære meg å regne Fahrenheit til Celcius blir jeg glad - vi hadde 82 i går. Takk for meg, vakre byen - vi sees snart igjen!

Lovesongs for New York part 2.

2011-07-01T03:27:00.001+02:00

Jeg tror kanskje jeg begynner med å sitere sykkeltaxisjåføren vi hadde her en kveld, da han strevde seg oppover en lang og tung bakke. Mitt reisefølge kommenterte at hun beklaget at det ble så tungt, og han sa:
"Det betyr bare at det kommer en nedoverbakke når jeg når toppen!"

Ferien har vært preget av oppover og nedoverbakker, noe som har gjort at man setter enda mer pris på alt det fantastiske som skjer. Da jeg sluttet sist var jeg i Saratoga Springs, på en femtitalls, utendørs bbq-restaurant. Dagen etter begynte vakkert, med deilig frokost hos nydelige mennesker. Så dro vi for å handle opp resten av forsikringspengene, før vi dro på den herligste cafeen noensinne! Den het the Whistling kettle, og de hadde det største utvalget av te jeg noengang har sett. Det kan hende jeg brukte en del penger på vidunderlig te av alle slag der inne.. I tillegg fikk vi kjempegod mat i treetasjersfat, noe som selvfølgelig var innmari morsomt for nordmenn på tur. Da vi var ferdige der reiste vi rundt omkring i den skjønne byen Saratoga Springs og fikk en guidet tour. De har fullt av malte fine hester der, fordi de har Amerikas eldste veddeløpsbane, og de har hundrevis av nydelige hus, der Pippi Langstrømpe hadde glidd rett inn. Det manglet bare en hvit hest på verandaen og en skravlete ape. Vi smakte på vann fra de naturlige fontenene, så en helt ekte geysir, var innom små second hand-butikker, og endte kvelden helt utslitte.

Dagen etter var det jazzfestival på tapetet, med vegetarmatboder og indianermarkeder. Høydepunktet må ha vært Angelique Kidjo, Lizz Wright og Diane Reevez, i et forrykende sang- og danseshow! Gåsehud herfra til månen. Jazzfestivalen tok hele dagen og gikk for seg i strålende solskinn, før vi dro hjem og lekte med ekornene i hagen i huset vi bodde i.

Dagen etter var det dessverre tid for å reise videre, men på togturen fra Saratoga Springs fikk vi oppleve ufattelig vakker natur. Det var som å være i en jungel, samtidig som man plutselig ramlet inn i urbane strøk. På veien ble det også delt innmari mye spennende historier fra indianertiden i Saratoga og omegn, samt mye annet interessant. Heldiggriser vi som hadde så glimrende guider. Nok for denne gang, New York City-eventyr kommer i neste omgang!

A trip to remember.

2011-06-25T14:38:00.000+02:00

Vi burde kanskje skjønt det, da damen i innsjekkingsskranken glemte å gi oss passene våre tilbake. Å kalle henne dame er vel strengt tatt å overdrive. 16 år, fra vårt elskede naboland, lite forberedt på livets første sommerjobb, og med tydelig manglende opplæring. I alle fall var problemet i første omgang at vi ikke fikk seter sammen. Problem nummer to var mannen i setet ved siden av Vida og meg; en bergenser med mellomnavnet "worst case scenario". Han brukte ikke lang tid før han hadde informert oss om at vi aldri kom til å rekke flyet vårt, samt at hvis vi gjorde sånn og sånn når (!) flyet styrtet, ville vi knekke beina og det var ikke måte på. I tillegg hadde han pugget kilometeravstander mellom alle verdens byer, og hvor lang tid det ville ta å fly dit, korteste rute, etc etc. Takk.

Vi kom til London femti minutter før flyet til New York skulle gå, igjen var det krøll med plassene og bagasjelappene var borte. Hyl og skrik helt til vi fant dem, og det var en halvtime til flyet skulle gå. Med beina på nakken og håndbaggasjen på hell løp vi gjennom Heathrow og møtte sikkerhetskontrollen svært dårlig forberedt. Så dårlig forberedt at jeg hadde alles vannflasker i bagen min, og ble mer eller mindre tilfeldig utvalgt som offer for bombe- og/eller narkotikasjekk. Tre hysteriske damer sto over en over gjennomsnittet sur britisk gammel dame mens hun sjekket bagen min "så fort hun kunne". Da jeg i tillegg klarte å lire av meg spørsmålet om jeg kunne begynne å pakke nedi bagen igjen "so I can run away as fast as possible" - hvilket selvfølgelig ikke var det jeg mente, fant hun frem noe som lignet en spaghettiskje og vurderte å inndra dataladeren min. Etter om og men og noen frempressede tårer lot hun oss gå, og vi satte rekord i rulletrappløping.

Flyet hadde ikke gått, plassene damen i skranken (på Heathrow, ikke svensken) til slutt hadde ordnet til oss, var intet mindre en førsteklasses. Jeg har aldri sittet så komfortabelt før, så at flyet var en time forsinket ble irrelevant. Med designede puter og sovemasker og ekstra sokker i verdens mykeste materialet i verden. Gratis det ene og gratis det andre, og skjønne flyvertinner. Vel fremme var riktignok bagasjen vår borte, ikke til å spore opp, og simpelthen ikke utleverbar. Dette fører til forsikringsdekning på 3000 kroner for shopping til det aller mest nødvendige, noe som selvfølgelig kom godt med på en dag i New York der vi ikke hadde så veldig mye annet å gjøre enn å vente på sjåføren vår, som skulle ta oss til Saratoga Springs.

Sjåføren, som etter litt om og men dukket opp, viste seg å være en helt utrolig fin fyr, som villig delte av livserfaring og varme, der vi sto fast i den villeste trafikken i manns minne. Akkurat nå er vi i Saratoga Springs, vi har overnattet hos noen gode venner av mine besteforeldre, to stykk fantastiske mennesker. I går var vi ute på en sommeråpen 50'talls barbequerestaurant, der de spilte inn en radiokanal med femitallsmusikk og en karakteristisk dj, og vi spiste ville mengder av amerikansk grillmat. Jeg føler meg både heldig og beæret faktisk, over å få bli kjent med så fantastiske mennesker, og få oppleve New York på den måten her. Over all forventning så langt, and more to come!!

Lovesongs for New York.

2011-06-23T00:39:00.002+02:00

Et "obligatorisk" informasjonsinnlegg før avreise.
Nei, jeg er ikke ferdig å pakke. Mulig det ikke har gått heeelt opp for meg at jeg skal være borte en måneds tid, eller at jeg står og danser rundt/på toppen av/med frihetsgudinnen om et par dager. Her var egentlig planen å fotofikse et mer eller mindre morsomt bilde der jeg gjorde nettopp dette, men det ble litt avansert i paint (hvis noen kan hjelpe meg å få photoshop er jeg evig takknemlig). Kanskje når jeg kommer hjem, at jeg faktisk har gjort det.

Dagene før i dag har vært ganske hektiske, med fullpakket helg og et par jobbdager, før jeg la meg ned og ble dødsforkjøla. Så har visst ikke ting gått helt som de skal med skrueoperasjoner, så jeg er blitt henvist til minimum en uke på antibiotika. Forkjølelse kombinert med penicillintrøtthet er alltid en sikker vinner når man skal utforske en helt ny by, og fly i tolv timer. Heldigvis er jeg verdensmester i å sove, og har stresset kanskje fem minutter til sammen i hele mitt liv, så det skal nok ikke bli noe problem. Andre får ta seg av bekymringene, også drar jeg på ferie.

Det er forøvrig flere ting som har krølla seg litt for meg, verden har iherdig forsøkt å stikke kjepper i kofferthjulene mine. Jeg bestilte et kamera i går, og skulle dra for å hente det i dag. Selvfølgelig var kameraet utsolgt i hele universet, og umulig å oppdrive. Dette var etter at jeg hadde betalt det. FLAKS for meg, så hadde jeg med meg mamma, og enda mer flaks er det at hun har tidenes overtalelsesevne. Jeg endte opp med et kamera for omtrent tusen kroner mer, til omtrent samme prisen. Karma strikes back. Her har vi vidunderet, et såkalt Canon powershot sx220hs:

Kameraet tar veldig fine bilder, og har til og med en festlig og veldig enkel fisheye-effekt, noe jeg tror kan bli utrolig gøy når jeg skal fotografere skyskrapere og andre høye ting.. Den tidligere omtalte gudinnen gjør seg kanskje også i fiskeøyeeffekt - tiden vil vise!

Barnehagejobben går fortsatt strålende, kjenner at jeg gjerne skulle vært der hele sommern sammen med de vanvittig nydelige ungene. Eller tatt dem med meg til USA. Eller nei, jeg angrer, jeg tror ikke tolv to-åringer hadde vært så veldig gøy i New York likevel. Jeg trekker det kjempefort tilbake; en eller to av dem kanskje?

Kroppen ber meg pent om å takke for meg, så jeg skal adlyde. Vil du ha postkort må jeg få adressen din på facebook, og der vil det vel også komme skryteoppdateringer og diverse sosialpornografiske statuser. San Francisco tar vi for oss når det nærmer seg. God natt!

Secret wars.

2011-06-20T09:46:00.002+02:00

http://www.sinnsykshit.com/
På lørdag fikk jeg lov å være med og se på en god kompis male i noe som heter Secret Wars, og jeg ble nok en gang imponert over hvor vanvittig dyktig han er! Secret Wars er en graffitikonkurranse der deltakerne maler for et publikum. De har 90 minutter på seg, og får kun bruke svart tusj på hvit bakgrunn. Etterpå måles lydnivået i publikum med en desibelmåler, og det laget som får høyest publikumsjubel vinner.
Denne konkurransen var mellom Oslo og Dublin, der jeg vil være så patriotisk og si at Oslo vant en velfortjent seier. Dublin var riktignok ikke dårlige de heller, så det var jevnt og veldig gøy å se på :)
På vei hjem fant jeg ut at jeg hadde mistet mobilen min, gudvetnår, og gikk slukøret tilbake for å etterlyse den. Heldigvis var det min gode venn Kim og ingen andre som hadde funnet den, noe som resulterte i en lykkelig Sigri. Nå var det selvfølgelig karmaen min som etterfølge av at jeg løp etter en dame som ønsket seg småpenger for å tømme lommene mine i koppen hennes. I tillegg er det et faktum at da jeg fant en mobil forrige uke ringte jeg eieren og fikk overlevert den (til en finnerlønn på hundre kroner, fnis).

Røykeforbud.

2011-06-19T23:46:00.002+02:00

http://touch.vg.no/article.php?artid=10085110
Hvis du leser denne saken vil du se at den omhandler en tippeligaspiller anklaget for bruk/oppbevaring av cannabis. I ettertid har det vist seg at den omtalte spilleren er Glenn Roberts, som for tiden triller ball for Sarpsborg 08.

I går møtte Vålerenga Sarpsborg 08 på Ullevål, og som vanlig kom følgende melding over høytaleranlegget: "Vi minner om at Ullevål stadion er en røykfri stadion". Da smeller det fra en supporter ved siden av meg:
"DET GJELDER DEG OG ROBERTS!"
Stakkars gutten ble etterhvert byttet ut og måtte sitte på benken og se laget sitt bli rundspilt. Før det hadde han måttet tåle mye tyn fra sine fordums supportere. Nå skal det nevnes at dette rundspillet resulterte i altfor få mål, men det var gøy å se Vålerenga leke seg igjen.
Før strabasene jeg utsatte meg for på lørdag bestemte jeg meg for å justere lengden på kortsiden min. Dessverre glemte jeg å stille på millimetermåleren på klippern, og resultatet ble det korteste noensinne:

Om å strekke ut en hånd.

2011-06-18T13:49:00.001+02:00

Jeg ble rørt til tårer på onsdag, av en dame ved siden av meg på bussen.

Jeg satt i mine egne søvndrunkne tanker, med musikken relativt høyt på, da noen prikket meg på skulderen. Jeg rakk å ta av headsetet så jeg hørte "tror du hun er syk?". Jeg forsto ikke så mye, og prøvde å følge fingeren hennes. Lent inntil et gittergjerde satt en ung jente og så nettopp veldig syk ut. Hun var ordentlig kledd, og omtrent på min alder. Hendene tviholdt i gitterhullene, så hardt at knokene hvitnet. Blikket var sløvt og flakkende på samme tid, hvis det går an å si.

Jeg rakk ikke å tenke så mye mer enn det før damen reiste seg og var på vei ut av bussen. Da hadde riktignok bussen begynt å kjøre, og hun ropte og veivet, slik at bussen stoppet og åpnet dørene igjen. Jeg satt igjen med klump i halsen og tårer i øynene og et sterkt ønske om at det var jeg som hadde en sånn medmenneskelighet, samt at jeg så gjerne skulle fortalt damen hvor imponerende det hun gjorde var.

Jeg skulle riktignok på jobb, men da jeg fortalte dette til mine kolleger sa de jo selvfølgelig at det hadde vært en gyldig grunn for å komme litt for sent. En tankevekker uansett, kanskje det er du eller jeg som trenger hjelp neste gang. Da håper jeg et like vakkert og oppmerksomt menneske sitter på 37bussen i morgenrushet.

Lørdag.

2011-06-18T13:36:00.001+02:00

God morgen!

Vakker virkelighet.

2011-06-17T22:45:00.001+02:00

http://www.dagbladet.no/2011/06/17/nyheter/utenriks/gateslag/vancouver/nhl/16961499/

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.

2011-06-17T22:10:00.001+02:00

Jeg har plutselig tid til å lese bøker igjen, og det er helt magisk! Til nå har jeg på en uke lest Georgs magiske medisin, Dead Reckoning og en av de beste bøkene jeg har lest i mitt liv;

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.

Boken handler om Allan Karlson, en mann som på sin hundreårsdag rømmer fra gamlehjemmet der han skal etter planene feires, og legger ut på en begivenhetsrik reise der han blant annet blir jaget av en motorsykkelbande mens han er på rømmen i tissetøfler og gammelmannsbukser.
Det han opplever på denne reisen er riktignok ikke i nærheten av det han har opplevd gjennom sitt hundre år lange liv. Den antipolitiske bombeeksperten Allan Karlson har definitivt flaksen på sin side. Jeg tør ikke si for mye, men slenger med et par sitater fra bokelskere.no:

- Jeg var riktignok ikke edru, sa fylliken. - Men så full at jeg sier nei til fire flasker vin, blir jeg aldri.

- Jeg har tenkt på en ting, sa Allan.
- Hva da? sa Stalin sint.
- Burde du ikke ta å barbere av deg den barten?
Dermed var middagen over, for tolken besvimte.

Jeg har ledd høyt på nesten hver side. Hele familien har pløyd gjennom boken på kort tid, for de 381 sidene virker altfor korte når du til slutt legger den fra deg. Jeg kan ikke si annet enn: Les den og nyt den!
Jeg nøler ikke et sekund når jeg skal sette karakter, og gir en soleklar:

http://bokelskere.no/bok/hundreaaringen-som-klatret-ut-gjennom-vinduet-og-forsvant/288782/

Åhåi.

2011-06-17T20:35:00.002+02:00

Det er vel bare å sette seg ned å skrive, når helgen likevel er over meg, uten den ultimate roen jeg gjerne skulle hatt. Kjenner i kroppen at jeg har begynt å jobbe, tre uker i ny barnehage med voldsomme inntrykk og overdose kos og sjarm hver eneste dag gjør at fredagen blir svært kjærkommen. Det er dog også mandagen, når jeg blir møtt med smil og uskyldige rampeblikk når jeg kommer inn døra.

I går ba jeg en av bestevennene om å rydde opp matboksen sin. Han sendte et skråblikk mot brødskivene som lå spredd utover bordet og matboksen som lå åpen på gulvet, før han sa:
"Men Sigri, jeg har akkurat gjort det!". Jeg begynte å le, og svarte at det hadde han jo ikke, for den lå jo der uten å være ryddet opp i. Han listet seg bort til bordet, dyttet alt fort nedi, klemte den hardt sammen og sukket mot meg.
"Men Sigri, jeg HAR akkurat gjort det jo!".

Den samme lurifaksen var med meg og lagde havregrøt på kjøkkenet i dag. Jeg klarte å svi grøten i løpet av få minutter, og så sa han:
"Her lukter det kanskje litt rart?". Jeg måtte jo si meg enig med det, og sa på spøk at han måtte ha glemt å røre. Han kikket fornærmet på meg og sa:
"Nei, jeg glemte ikke å røre, jeg er jo stor gutt og kjempeflink!" (Prinsen er altså bare to og et halvt år og har en taleferdighet man kan misunne han).

Uansett, det var jo råpositive ting. Også skal jeg skrive velkomstbrev til kommende og sikkert usikre barnehageforeldre, og et månedsbrev som inneholder hva vi har gjort siden jeg kom i barnehagen. Det kjennes jo ut som jeg har vært der i evigheter, så det blir et langt brev tror jeg. Det er tøft å skulle være en voksen, men jeg tror jeg klarer meg ganske bra. Bortsett fra at jeg er så sliten etter jobb at jeg går nesten helt til bussen i bare tøfler..

Vi prøvde å blåse såpebobler i går, den historien tar jeg i morgen... Ting går ikke alltid helt som man tror. Fnis.

God helg, og PS jeg har bestått bachelor og er herved utdannet og verdig førskolelærer!

Visninger, og et bedre liv.

2011-05-29T01:11:00.000+02:00

Det er faktisk en hel måned siden jeg har skrevet, og det er ikke fordi jeg har vært lat, jeg har rett og slett ikke hatt tid. ALT har skjedd, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Men hvis vi tar en superrask gjennomgang:

- Nesten ferdig med implantater.
- På visninger hver uke.
- Bachelor levert.
- Begynner å jobbe på mandag.
- Fem uker til USA.
Ja, osv, osv.

Som du kan se, blir visninger nevnt. Jeg har funnet ut at mine preferanser når det kommer til hus er helt andre enn mamma og pappa sine. Jeg syns for eksempel dette huset hadde vært helt perfekt:

Mamma og pappa derimot, er ikke helt enige i at rutsjebane ut fra soveromsvinduet er et godt nok argument til å kjøpe en rønne som ikke er til salgs. Jeg på min side syns grafittien på husveggen var dekorativ. Utsikten var også veldig fin litt lengre bort i gata. Er det ikke så innmari trendy med oppussingsobjekter nå om dagen? Og det å være trendy er jo det jeg tenker alle mest på.

Meningen med livet.

2011-04-30T13:00:00.001+02:00

Meningen med livet er så enkel som å forstå at DU kan skape magi.

Jarrraaaaah.

2011-04-29T20:59:00.002+02:00

Right, spenn fast for litt melankoli her, (vent litt, må bare skru av Sabeltann). Og les videre, tanken er god.

For det første kan det vel nevnes at jeg har sovet siden onsdag. Eller, om det er der man skal begynne er vel ikke godt å si, men et utgangspunkt må man jo ha. Grunnen til at jeg har sovet siden onsdag er fordi at det var da jeg hadde den siste operasjonen min i rekken av... nei, det har vel ingen oversikt over. Ingen vet hvor mange tannleger jeg har vært hos, hvor mange leger jeg har besøkt, hvor mange sting jeg har sydd, hvor mange sprøyter jeg har fått, eller hvor mange tårer som har blitt felt over èn enkelt episode for så mye som tolv år siden.

Soving gjør deg godt, soving gjør at smertene går fortere over, og i drømmene kan du bearbeide ting som har skjedd. Jeg er så heldig at jeg får sove, uanfaensett. Har jeg innmari vondt kan det ta litt tid, med det er bare å belage seg på at å sovne, det gjør jeg - og takk en eller annen for det.

I alle fall, som nevnt tidligere og sikkert flere ganger enn det, så var jeg i en bilulykke da jeg var tolv år gammel. Og tenke seg til, ganske nøyaktig tolv år har det tatt å komme til ends i operasjonsrekken, det vil si at jeg har brukt halve livet på noe som tok noen sekunder. Jeg kom på tanken i dag da tannlegen min sa at hun skjønte at jeg ikke likte å være der, det måtte jo minne meg om det som hadde skjedd, og fortalte om en pasient som alltid nevnte ulykken sin da hun var der. Jeg stusset over dette.

For å være ærlig er det sjeldent at jeg ofrer den konkrete hendelsen så mange tanker. Når folk spør ramser jeg opp hva som skjedde, og får sånn "ÅH, neeei, hmmmm..". (Også snakker vi selvfølgelig ikke mer om det, da blir det for tøft.) Men akkurat å fortelle hva som skjedde kan jeg gjøre på rams, forlengs og baklengs, til kongen eller til mannen i gata. Men jeg har aldri tenkt: Hvorfor var jeg ikke bare et annet sted? Jeg har nok lurt på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde vært så heldig, men aldri hva som hadde skjedd hvis jeg var et annet sted. Jeg bestemte meg tidlig for å ta en dag av gangen, ikke minst en kamp av gangen. Og det har nok hjulpet meg å komme dit jeg er i dag, uten å være bitter. Sammen med menneskene jeg til enhver tid er omringet av, har livet mitt utartet seg unektelig bra.

Eneste jeg er forbanna på er at jeg har måttet ta visdomstenner i tillegg, at ikke jeg kunne være en av de få heldige som slipper akkurat det, når jeg har så mye annet dritt. Og at visdomstennene mine selvfølgelig vokser innover. Men nå er tre av fire borte, og jeg er i live. Og det livet er i tillegg så bra som jeg gjør det til sjæl.

Kanskje det er noe med katter.

2011-04-19T17:56:00.004+02:00

Jeg har som mål her i livet å være så lykkelig som overhodet mulig. Erfaringsmessig er det litt ekstra vanskelig etter at jeg har vært på en lykke-peak. Jeg har noen glimrende dager eller timer, også kjennes ting litt ekstra tomt etterpå. Herregud det hørtes Emo ut. Det er bare noe med at den følelsen av fullkommenhet som man kan føle når man sitter i solen på en trapp med noen man liker bedre enn noe annet, den er så fullkommen at det kjennes ut som det mangler noe når øyeblikket er over.

Jeg har akkurat lest ut boken "Nede i himmelen" av Tove Nilsen. Der skriver hun om den deprimerte moren som sier at det krever veldig mye tomhet for å fylle et menneske. Heldigvis, sier nå jeg. For min såkalte tomhet kunne jeg fylle med hvitveis og en liten kattepus, og et varmt smil fra ekspeditøren på butikken da jeg ønsket han en fin dag videre.

Det som er så fint med hvitveis er at du må som regel over en grøft for å hente dem, så du henter automatisk ut et lite barn i deg i det du må ta sats og hoppe over grøfta, tråkke forsiktig mellom kvister og steiner, og så bøye deg ned og finne de fineste, største og hviteste hvitveisene.

Det som er så fint med kattepusen er at hun alltid vil kose, og at pelsen hennes er så myk som bare en liten kattepus sin pels kan være. Pusi heter hun, og hun maler bare du ser på henne.

Bursuke spesial!

2011-04-17T15:26:00.002+02:00

Aiai, bare få dager igjen før bursuken ikke lenger er å regne som min. Da skal noen andre overta stafettpinnen og feire fra ende til annen. Nå skal det riktignok sies at jeg har ikke hørt om mange andre som feirer bursuke, men et raskt søk på google viser at det er ei som heter Nam og ei som heter Marte som er like selvsentrerte som meg, og lar hyllesten av denne vidunderlige dagen gå over mer enn de sedvanlige en eller to dagene. Hvis man søker på engelsk kommer det opp at Eva Longoria hadde syv dagers bursdagsfest:
http://newsinabox.net/1340/eva-longoria-had-a-7-days-birthday-party.html

Selve jentefeiringen på fredag gikk over all forventning, jeg fikk såpebobler av nesten alle og jeg er så lykkelig at jeg er litt svimmel. Nå trenger jeg bare et lite skrujern så jeg får puttet batterier i såpeboblepistolene mine. Deretter bærer det rett ut på verandaen, sammen med de syv parene med solbriller jeg også fikk. Hurra!!

I går var det fotballkamp som sto på tapetet, og det var deilig å igjen kjenne at rommet mitt ble fylt opp med skopusselukt. Omnom! Det er også varmt nok til å ha på seg harringtonjakka, og da er det jo nesten sommer. LYKKE! Jeg kjenner at sommeren blir målt i nettopp det, om det er greit å gå i Converse og harrington. Jeg har måttet bestille nye lisser til de røde docmartensene mine, er ikke bare-bare å finne til tolvhulls sko.

Dagen i dag har vært sol. Jeg har vært i barnehagen og hilst på, og tatt avgjørelsen om at det ikke blir konsert i dag. Barnehagen min var en av de som ble forsøkt brent ned av et ufyselig vesen, tenk å tenne på barnehager!! Det hadde vært kjipt om barnehagen min hadde brent ned før jeg begynte å jobbe der. Så jeg er takknemlig for at det gikk så bra som det gjorde, og krysser fingrene for at dette mennesket blir pågrepet snart.

Takk til alle som har vært med å gjøre bursuken min superlykkelig, den topper seg selv hvert år takket være alle de fine menneskene som bidrar og er med å leke med meg :)

KRYSS I TAKET!

2011-04-12T09:52:00.002+02:00

Jeg sto opp klokken åtte i dag, helt av meg selv! Og det må jo være et sikkert tegn på at jeg begynner å bli voksen! Og det er altså her krysset kommer, for å bli voksen liksom.

Vi får se hvor lenge det varer. Det er fullt kjør med eksamensjobbing om dagen, og møter med søte jenter hver dag. I dag er det forøvrig helt greit å sitte inne med eksamen, mens himmelen tømmer seg, og vasker en ganske møkkete by. Både skogen og fortauene trengs å vaskes, og det kommer til å lukte godt i morgen av grønne knopper som har fått en kickstart.

Jeg hadde tenkt meg i banken i dag for å se om jeg kunne få noe boliglån i det hele tatt. Men så ombestemte jeg meg etter å ha pratet litt med mamma. Midt i bachelor og første månedene i ny jobb og i tillegg kanskje selskap av en ny valp passer det ganske dårlig å skulle flytte og ha elendig høye utgifter.

På onsdag etter eksamen begynner burs-uken for fullt! Da er det ferdig-med-eksamensfeiring og jubel. På torsdag blir det forhåpentligvis lunsj med søte Eva (min eldste venninne, faktisk - som i kjent lengst), og en sen middag med fineste mamma og fineste pappa. Fredag byr på jentekveld med rock band og tapas, før det bærer ut på byen. Lørdag skal jeg nok pleie fredagens sår, før Vålerenga knuser Lillestrøm på søndag. Mandag er det Dropkick Murphys, og så er det bare tirsdag som står uten planer. Jeg er åpen for idèer og innspill!

Jippykayey, det blir den beste burs-uken noensinne!

Ha en fin dag!

Åj.

2011-04-09T00:42:00.000+02:00

Jeg har plutselig postet masse gamle utkast. Hva skjera?

Alt.

2011-04-09T00:35:00.000+02:00

Tenk deg at du våkner en dag, og så er alt annerledes.

Hun satt i sengen med armene rundt beina, slik at hun hvilte haken på knærne. Hun satt alltid sånn, når hodet var fullt. Kanskje det trengte å hvile, fordi det var så fullt av tunge, vonde tanker. Ute var det helt hvitt. Helt stille. Snø, jævla snø. Magen hennes rumlet, hun hadde ikke rukket å spise noe etter middag i går, og hun var kvalm.

Om de små tingene, igjen.

2011-04-09T00:28:00.000+02:00

Jeg har skrevet før om disse små tingene. Jeg er veldig opptatt av dem, og har alltid vært veldig oppmerksom på dem, til og med begeistret der det har passet seg. Men så har vi disse store mørke skyene.

Jeg har en plan.

2011-04-09T00:23:00.000+02:00

Jeg tror gode ting skjer med de som tror på at gode ting kan skje. Ikke på grunn av skjebnen eller noe annet, men fordi at hvis man virkelig tror, så gir man aldri opp! Så jeg har en plan, for at gode ting skal skje.

For å gjennomføre planen må jeg først rette meg opp i ryggen og trekke pusten dypt. Så må jeg smile. Jeg kan godt smile noen ganger på rad, og passe på å puste jevnt hele tiden. For ellers dør du.

En lykkekatt, må det ha vært.

2011-04-08T23:52:00.001+02:00

Hei.

I dag er det fredag, og jeg har hatt den beste uken på lenge. Det har stort sett vært fint vær, om enn litt vind. En del vind kanskje, jeg vasket sand ut av ørene i dag, og ungene i barnehagen gråt da de ble kastet overende av vinden. JEG ble nesten kastet overende av vinden. Men solen har i alle fall smilt hele dagen, og da smiler jeg og.

Det var siste dag i praksis i dag, alltid like vemodig. Kanskje særlig denne gangen, siden det er først nå jeg føler at jeg virkelig kan jobbe i barnehage, og har fått god kontakt med både barn og voksne. De blir heldigvis hos meg for alltid. Jeg tenkte her om dagen på min første praksis, og det første barnet jeg virkelig ble fullstendig sjarmert av. Han viste meg hvorfor jeg hadde valgt helt riktig, to år gammel og full av visdom. Nå er han fem år, og husker nok ikke meg i det hele tatt.

Jeg tok en av godguttene på fanget i dag, også to år gammel. Jeg sa at han skulle få sjokoladekake av meg etterpå (alle fikk altså), og han spurte klokt nok hvorfor. Kanskje han trodde han måtte gjøre noe spesielt for å få kake. Jeg sa at jeg skulle slutte i barnehagen, og derfor skulle de få kake. "Nei", sa han. "Du skal være med til farfar og få nye sokker". Og det hadde vært veldig koselig da.

Jeg har fått meg jobb, og skal begynne i en barnehage på Vålerenga et sted. Jeg skriver ikke hvilken det er, tilfelle jeg forteller små historier derfra etterhvert. Jeg er i alle fall veldig glad, og det er litt uvirkelig. Jeg begynner 1. juni, før jeg reiser til New York den 23., og videre til San Francisco 1. juli. Etter en tur til Tranøy begynner jeg for fullt 1. august. Det blir en veldig fin sommer, og det blir veldig fint å skulle begynne å jobbe, og få brukt alt jeg har lært de siste tre årene. På siste eksamen fikk jeg A, og det var en deilig lønn for å ha jobbet hardt med den.

På torsdag har jeg bursdag, og det blir en fin uke med masse feiring, samt at jeg tror vi skal dra og se på en valp på torsdag. Er ikke sikkert vi skal kjøpe, men det er jo koselig å se :)

God helg!

En katt for sin hatt.

2011-04-05T21:50:00.000+02:00

Hei. I går var jeg på jobbintervju i en barnehage, og det var veldig morsomt og lærerikt.

MEN FØR JEG SKULLE INN PÅ JOBBINTERVJUET MØTTE JEG EN KATT! OG KATTEN VAR SÅ SØT AT JEG VILLE KLAPPE DEN, OG DA JEG KLAPPET DEN HOPPET DEN OPP PÅ RYGGEN MIN OG MALTE SÅ HØYT AT JEG TRODDE NESTEN AT DEN KNURRET!

Det var en så fin historie at jeg måtte skrive den med store bokstaver.

Phad Thai

2011-03-28T22:01:00.001+02:00

Jeg har fått en forkjærlighet for Thailandsk mat gjennom det siste året, og denne retten har jeg laget 5-6 ganger for å prøve å perfeksjonere den. Jeg tenkte at jeg kunne dele den med dere, så kanskje noen av dere har noen tips for at den skal bli heeeelt perfekt? Men den jeg lagde på lørdag var ganske så ypperlig altså. Jeg bruker kylling, men orginalt tror jeg ikke det er noe kjøtt i. Perfekt for de som ikke spiser slikt, altså!
Here we go:

PHAD THAI MED KYLLING

½ lime

1 egg

4 ss fiskesaus

3 fedd hakket hvitløk

½ chili

½ ts pepper

1 hakket sjallottløk

2 ss sukker

3 ss tamarindsaus/paste (fåes på de fleste eksotiske butikker)

½ pakke risnudler

2 kyllingfileter

1 neve mortrede peanøtter

100 g chinese chives/garlic chives (valgfritt, kan bruke vårløk. Pass på å bruke det grønne også, så får du fin farge i noe som ellers er ganske brunt)

2 gulrot, hakket i tynne fyrstikkpinner

200 g bønnespirer

Ha nudlene i lunkent vann i 5-10 minutter mens du klargjør de andre ingrediensene. Kutt kyllingfileten opp i biter og skjær bort det som er ekkelt. Kutt den kinesiske løken i 1 cm lange biter. Sett av et par friske til garnityr. Skyll bønnespirer og spar halvparten til å servere fersk. Hakk hvitløk og sjalottløk.

Bruk en varm, varm wok. Ha olje oppi, og stek kylling. Tøm vannet av nudlene, som på dette tidspunktet bør være fleksible, men ikke helt ferdige. Ha i tamarind, sukker, fiskesaus og chilipepper, hvitløk og sjalottløk. Rør hele tiden så det ikke setter seg fast. Varmen skal være høy, og hvis den ikke er høy nok vil du se masse juice i woken på dette tidspunktet (da må du skru opp). Skyv alt til siden i woken, og stek egget nesten ferdig ved siden av de andre ingrediensene. Bland det så inn, og tilsett den grønnsakene (bortsett fra bønnespirene, de tar du i når det bare er ett minutt igjen, så de holder seg friske). Ha det over på en tallerken og strø over peanøttene og de friske grønnsakene + en skive lime ved siden av.

På badet.

2011-03-27T17:27:00.006+02:00

" Hun satt på badegulvet igjen, i bare undertøyet. Tårene trillet fra kinnene, landet på lårene hennes. Hun satt foroverbøyd, slik at hodet lente seg på knærne, og armene var klemt rundt leggene, i et fast grep. Hun hadde flettet dem sammen, så de ikke skled. Men de skled likevel, og hun flettet dem tilbake.

Varmekablene i gulvet var akkurat litt for varme. Det brant på rumpa og under føttene hennes. Mot ryggen var flisene på badekaret kalde. Hun lurte på hvor lenge hun kunne sitte sånn, uten at det gjorde altfor vondt. Kroppen var så uendelig sliten også, og øynene sved som om hun hadde kuttet chili og gnidd seg i øynene etterpå. Og det kunne hende hun hadde gjort også, for i går hadde hun kuttet chili. Men så lenge kunne det vel ikke vare?

Hvem vet egentlig hvor lenge chilivondt varer, og hvor innmari vondt det gjør, før man har fått chilivondt helt selv?
Og vet du egentlig helt 100% sikkert at det er chilivondt du har? "

Søndags morgen.

2011-03-20T07:50:00.004+01:00

I helgen har jeg vært på tur med Ultras, jomfruturen med ny buss. Vi kjørte til Stavanger, og det skal jo sies at det er ganske langt (!) men med fine folk og bra musikk koste vi oss masse, og turen ble veldig bra. Da vi kom hjem ble vi av ulike grunner litt forsinket, og det førte til at jeg måtte vente i byen en time alene, før bussen som skulle frakte meg hjem endelig kom. Heldigvis var det strålende sol, der jeg sto i pysjamasbukse klokken halv åtte om morgenen. Og ut fra bildet dere ser til høyre her, kan det se ut som det er noen andre som har kjedet seg litt mens de ventet på bussen natt til søndag, muligens med litt høyere promille enn det jeg hadde. Og at disse noen er høyere og sterkere enn meg, er det ingen tvil om.

Mens jeg ventet på at bussen skulle komme lånte jeg en avis fra noen som bodde i nærheten, og satt på asfalten med solen i øynene og leste Aftenposten, og smilte til de ingen som gikk forbi (jada, byen var helt tom!). Jeg kom hjem og spiste et knekkebrød uten noe på (en smule mangel på pålegg), sov en time og våknet glad og fornøyd.

Den siste uken har jeg begynt å søke jobb. Voksenjobb!! Jeg er ikke voksen, som jeg har sagt før, men ett sted må jeg begynne. Jeg har funnet ut et par ting på min reise rundt i Oslo by, på jakt etter en barnehage etter min smak. En av de tingene er at barnehagene er NOTORISK dårlige på å vise hvem de er, og hvor inngangen er. Jeg har trålet barnehagene rundt og rundt, og har måttet spørre melkemenn, tilfeldige forbipasserende, og små skolebarn om hvor jeg egentlig er. Heldigvis er det alltid noen som vil hjelpe. Det andre jeg har merket meg, er at styrerne i barnehagene stort sett er over alle hauger (finnes det virkelig så mange møter å gå i??). Jeg skal aaaldri bli styrer!

Uansett, solen skinner i Oslo og jeg er ikke helt i form, så helgen skal brukes til å slappe av, og kanskje noen små turer i skogen. Tur til New York i sommer er bestilt, og jeg har det egentlig ganske bra :)

Takk for lånet!

The ultimate walk of shame??

Solskinn og mestringsfølelse

2011-03-09T00:13:00.002+01:00

I går hadde jeg en helt fryktelig dag. Vel, når jeg sier fryktelig mener jeg vel egentlig at det var en av de dagene hvor ingenting stemmer. Jeg våknet til drittvær; kaldt og surt. Jeg knurret til dagen mens jeg snørte på meg vinterskoene - igjen. Klumpete vintersko som ikke passer til kjole i det hele tatt, så jeg må bruke ubehagelige bukser. Jeg kom for sent på skolen fordi jeg hadde skrevet opp feil klasserom, og dagen kjentes mektig unyttig. Hjemme fikk jeg gjort lite, og eksamensoppgaven som skal leveres på fredag lå på bordet og skreik til meg av jeg var dum som et brød. Det har vært mye som har vært tungt i det siste, og noen dager hoper det seg opp og lager et skikkelig vakuum der jeg bare går og syns synd på meg selv og er elendig. I går var en sånn dag. Vi har alle lov til å være patetiske i blant.

I dag da jeg våknet opp trengte solstrålene seg gjennom det støvete vinduet mitt og lyste opp hele rommet. Jeg smilte og lo til dagen mens jeg pakket solbrillene i sekken, tok på meg skjørt, og snørte på meg Conversesko. Uhm, litt tidlig var det kanskje med skoene, men det var helt greit å være litt våt på beina i sånt et solskinn! En gammel dame på bussen sa noe utrolig hyggelig til meg, og jeg hadde lyst å klemme henne helt flat av takknemlighet. Jeg formelig hoppet til skolen, og smilte som en liten hundevalp da jeg gikk hjem igjen etter en veldig produktiv dag med de søte jentene i eksamensgruppa mi. Jeg fikk skrevet masse da jeg kom hjem, og det gikk en deilig bølge av mestringsfølelse gjennom meg.

Utfordringene rent skolemessig tilspisser seg jo nå som jeg med stormskritt nærmer meg slutten på et tre år langt studie. Nei, der vil jeg faktisk rette på meg selv. Jeg har gått på skolen nesten sammenhengende nå siden jeg var seks år. Og før jeg begynte på skolen gikk jeg i barnehagen. Så du kan si det slik at i 23 år har jeg måttet gjøre som jeg ble fortalt, litt satt på spissen altså. Jeg valgte jo tross alt å gå på folkehøgskole, og jeg valgte jo hvilken linje jeg ville gå på videregående, og hva jeg hadde lyst å bli når jeg ble stor. Når jeg blir stor skal jeg bli pedagogisk leder i barnehage. Men nå er jeg altså ferdig utdannet i det øyeblikket jeg leverer bacheloroppgaven min 20. mai. Problemet er at jeg er jo slettes ikke stor! Jeg føler meg ikke klar for å være stor i det hele tatt.

Livet danser foran meg i dette øyeblikk, prøver å lokke meg med på den ene dansen etter den andre. Det er så mange forskjellige måter å danse på at jeg blir helt svimmel. Det går an å ta en lett en, bare snurre rundt i sirkler mens jeg veiver med armene. Ja, det er jo absolutt den enkleste utveien, men så risikerer jeg at det blir kjedelig i lengden. Ideelt sett skulle jeg prøvd meg på alle de forskjellige trinnene, sånn at jeg kunne funnet ut hva som passer meg aller best. Jeg tror at det er der hemmeligheten ligger, for hva hindrer meg egentlig i å gjøre absolutt hva jeg vil??

JEG KAN GJØRE HVA JEG VIL, OG DET KAN DU OGSÅ!
Du må bare tørre å smile til dagen, og se mulighetene dine. Du er fantastisk!

Sett deg et oppnåelig mål og strekk deg etter det!

HOCKEY!

2011-03-03T14:33:00.002+01:00

Jeg var på min første hockeykamp i går, og er overrasket over hvor gøy jeg syns det var. De sedvanlige frysningene kom over meg i det øyeblikket Vålerengaspillerne kom ut på isen, og det var DEILIG å høre Vålerengatoner igjen. Første omgang var veldig aggressiv, da Lørenskogsspillerne spilte ekstremt fysisk. Det er jo så mye testosteron i den sporten. Samtidig ble jeg så imponert over hvordan de beveget seg på skøytene, at det kunne bli så elegant samtidig som det var på macho og tøft. Selv om jeg brukte 45 minutter på å finne ut hva en poengkamel var, og jeg trengte reglene forklart av min tålmodige sidemann både titt og ofte hadde jeg en veldig morsom opplevelse. At Vålerenga vant i andre ekstraomgang var jo også knall! Det ble noen nervepirrende minutter. Jaja, det er vel kanskje ikke så mye mer å si om hockey, kjenner at dette ble et veldig dårlig innlegg, haha. Jeg ville egentlig bare dele min glede over at jeg nå har noe å gjøre i vintersesongen også :)

Magi.

2011-02-21T17:24:00.003+01:00

Jeg bestemte meg i går for å lete frem en bok jeg var så glad i da jeg var liten, og lese den igjen for å se om den var bra på ordenlig, eller om det bare var tull. Men jeg syns faktisk den var enda bedre som 23åring, og leste den ferdig i natt. Boken heter "Den Hemmelige Hagen", eller "the Secret Garden" på orginalspråket (som da er engelsk, for dem som tvilte). Hun som har skrevet den heter Frances Hodgson Burnett, og det gjorde hun i 1909. Det regnes altså som en barnebokklassiker, men dette var jeg egentlig ikke helt klar over da jeg bestemte meg for å lese den på nytt.

Boken handler om Mary, en britisk jente som vokser opp i India, helt til foreldrene hennes dør. Da blir hun sendt til onkelen sin i Yorkshire, i et stort hus. Onkelen forvandlet seg til en gammel grinebiter etter at kona hans døde ti år tidligere, og han ønsker ikke å ha noe med henne å gjøre. Mary er en ufordragelig, bortskjemt og usunn jentunge. Etterhvert skjønner hun at hun har lyst å bli likt, og sakte men sikkert forandrer hun seg. Hun lærer seg å leke ute, og finner etterhvert to gode venner. Boken er flink å understreke hvor lykkelig du blir av å være ute i frisk luft, enten det er regn eller sol eller snø eller ... haggel.
En av vennene hun skaffer seg er nemlig temmelig innbilt syk, rett og slett av å ikke ha vært ute og aldri løpt og lekt som andre barn. Han har aldri brukt kroppen, og kan ikke gå.

Så her kommer altså poenget bak tittelen på dette blogginnlegget; Gutten som er syk bestemmer seg etterhvert for at han er ikke syk. Han skal leve, han skal løpe, og han skal leke. Han kaller det for trolldom, og jeg er enig med han. Det er av og til en trylleformel som skal til for at du skal ha det bra, og den er det bare du som kan. Ta vare på menneskene rundt deg som gir deg positiv energi og gode følelser :)

Jeg besøkte bloglovin i dag, og "claimed my blog!". Så du kan jo eventuelt trykke her hvis det er sånn at du henger på bloglovin. For å være ærlig vet jeg ikke helt hva det er, men dere er fort mer tekniske enn meg.

Follow my blog with bloglovin

Spennende.

It is such a secret place, the land of tears.

2011-02-21T14:55:00.004+01:00

På torsdag våknet jeg helt alene, til en beskjed om at min kloke, tålmodige, varme og uendelig snille morfar hadde sovnet. Han har vært veldig syk, den sterke morfaren min, og han har kjempet lenge. Jeg pakket sammen dynen min og gikk inn og la meg på rommet til mamma og pappa. Selv om de ikke var der, så var de mer der enn inne hos meg. Jeg lukket øynene, og sovnet utrolig nok veldig fort.

Mens jeg sov drømte jeg om den modige, lekne morfaren min. Vi var ute i hagen og lo, sånn som da jeg var liten. Vi plukket rips fra ripsbuskene deres. Det var en varm høstdag, og de store ripsbuskene bugnet av de vakreste, søtsureste ripsene man kunne tenke seg. Store og saftige. Jeg visste at når vi tok dem med inne til mormor skulle de bli til ripsgele, ripssaft, ripssyltetøy og andre ripsete delikatesser. Magen min hylte av glede over tanken på vidunderlig søtsur rips med vaniljesaus til dessert etter deilig mormormiddag. Morfar var møysommelig, han gjorde alltid allting ordentlig. Mormor trengte aldri å gå gjennom ripsspannet for å plukke ut blader, for morfaren min han plukket da vel ikke blader.
Da vi var ferdige å plukke rips kastet vi ringer på pinner. Jeg jukset og morfar lo.

Morfaren min var alltid så glad i naturen, han fløy opp og ned i fjellene helt til han ble syk.
På onsdag så jeg et lite barn. Hun var kanskje tre år, og gikk sammen med foreldrene sine. Dagen var full av snø, på bakken, på trærne, og på himmelen. De store øynene prøvde forundret å ta inn alt på en gang. Plutselig stoppet hun, bøyde seg ned, og plukket opp en snøball. Hun studerte den lenge, og smilte mens hun viste den frem til foreldrene. Hun hadde funnet noe spesielt med akkurat den snøballen, midt i et kongerike av snø. Sånn var morfaren min også.

I dag våknet jeg igjen inne på rommet hos mamma og pappa. Like alene, men ikke ensom. Jeg hadde på meg tre dyner og hele kroppen min var varm, bortsett fra armene som var utenfor dynen. Kontrasten mellom varmt og kaldt gjorde nesten vondt, som når du venner deg til det varme vannet i badekaret. På torsdag er det begravelse, og det skal bli både fryktelig godt og fryktelig trist.

Jeg savner deg, morfar. Ingen mann i verden har nok hatt et så langt og gledesfylt liv som du, delt så generøst av sin visdom. Du og mormor har vært et forbilde for hvordan kjærlighet skal være; å smile i skogen mens man holder hverandre i hendene, 85 år gamle og nyforelsket. Takk min kjære kloke, tålmodige, varme og uendelig snille morfar.

It's kind of a funny story!

2011-02-16T14:44:00.001+01:00

Hmm, filmtips for onsdagskvelden, hvis det har seg slik at dere ikke har noe å gjøre når firestjerners middag er ferdig. Eller hvis dere bare har lyst å se en ufattelig fin film, som får litt tårer og masse latter til å boble ut av dere.

Filmen handler om en 16 år gammel gutt som kjenner at han har fått nok av skolehverdagen, av at bestevennen dater jenta han er aller mest forelsket i, at foreldrene ikke skjønner noen ting.. ja, rett og slett alt som hører med i en tenårings liv. Han bestemmer seg for at han er deprimert og legger seg inn på en psykiatrisk klinikk under påskuddet at han har lyst å ta selvmord. På klinikken er det både voksne og unge mennesker. Vi får lov til å bli kjent med den unike samlingen av mennesker, samtidig som gutten blir kjent med seg selv. Vi møter dem både gjennom humoristiske situasjoner, gjennom aha-opplevelser, og gjennom øyeblikk som gjør skjermen aldri så lite uklar i noen sekunder. Du sitter igjen med følelsen av at hva som er normalt og unormalt ikke nødvendigvis er sånn som du trodde. (Skuespillerne er også helt glimrende)

Filmen er den beste jeg har sett på lenge, og jeg anbefaler den til alle faktisk!

Uten tittel, uten sammenheng.

2011-02-10T16:42:00.002+01:00

Jeg begynte å rydde badet her om dagen. Inni skaper og kroker, og jeg oppdaget at en eller annen i denne familien samler på hotellsåper. Det kan godt hende det er meg. Da jeg var ferdig med det innså jeg at jeg syns egentlig ikke at det er så himla fint der inne. Så tenkte jeg: Må man bytte alle flisene og alt for å få et fint bad?
Og så googlet jeg: "Male våtrom".
Det går faktisk an å male våtrom! Oppå fliser! Det lønner seg kanskje ikke å gjøre midt i dusjen, der blir det i alle fall kun en midlertidig løsning. Og man må bruke en spesiell type maling såklart. Teksturen i flisene vil fortsatt være der, men det kan jo bli en veldig kul effekt.
Badet vårt har badekar, og det blir jo ikke brukt mest. Utrolig deilig er det å ha det da, i alle fall på en dag som denne. Men fordi det ikke er dusj på akkurat dette badet hadde vært glimrende å bruke malerkosten på. Så jeg har altså lyst å male badet (slapp av mine fine foreldre, badet er ikke malt når dere kommer hjem).
Jeg tenkte at hvis man maler badet i èn farge, så kan man bruke sjablonger for å lage mønster på noen av flisene hvis man ønsker det. Hvis man er skikkelig crazy går det også an å ha fugene i en annen farge - de må jo ikke være hvite!

Jeg syns interiør er veldig gøy, og skulle gjerne kunnet mer om det. Jeg er nemlig redd for at huset mitt kommer til å være preget av nettopp dèt; Litt for gøy kanskje. Men jeg syns uansett den lampen dere ser her er helt glimrende fantastisk. Den heter Stitch og er fra Lampgustaf, og man får den med eget broderisett. Jeg klarte ikke å finne ut hva den kostet, men jeg vil tro at den er dyrere enn 200 kroner. Jeg fant ut i går at jeg skulle bruke en ødelagt sko som en blomsterpotte. Problemer med vanning og slikt får vi ta når de kommer. Nå trenger jeg bare en blomst (kanskje en liten kaktus er løsningen på alle mine problemer)

Så over til noe jeg kan: Jeg har måket snø i dag. Nuvel, jeg er vel strengt tatt ikke så veldig flink, men jeg har flyttet snøen fra oppkjørselen og til et annet sted da. Hit fårshempel:

Liverpool med hjertet.

2011-02-08T20:21:00.006+01:00

Yes, så entret jeg nok en gang Liverpools Beatels-ifiserte gater, denne gangen med mål om å male over noen hull i veggen, pakke ned resterende ting, vaske hus og vise hjertet rundt i byen jeg har blitt så glad i. Da jeg kom ned virket ikke varmen i radiatorene, og jeg hadde med andre ord heller ikke varmtvann. Uflaksen gikk også på at radiatorene er det eneste som kan varme om leiligheten; shit søren.

Heldigvis er jeg et bittelite geni, og med god hjelp fra en reparatør (jeg håper det var det han var, han hadde i alle fall en verktøykiste med seg, så jeg slapp han inn) fikk jeg ordnet det, og det ble etter to vanvittig kalde dager varmt i huset. Heldigvis går dusjen der nede på elektrisitet, så jeg kunne dusje hver time for å holde meg varm.

På dagen jeg fikk varme, fikk jeg også Alex på besøk. Det var koselig å ha noen å varme seg på, og han var ivrig etter å komme seg avgårde til Cheshire Oaks shopping outlet. Han brukte en bitteliten formue, og jeg kjøpte meg en tekanne, sjokolade og te til kalde vinterkvelder. Det mest irriterende var at de ikke hadde disse skoene i min størrelse; jeg tuller ikke med deg; det er legosko.

Plutselig rakk vi ikke toget hjem, og tatt i betraktning til at det var øsende pøsende regn, fryktelig kaldt å tasse rundt i våte Converse sko, og en halvtime til neste tog gikk, så tuslet vi relativt motvillig inn på nærmeste pub. Jeg turte ikke ta bilde av utsiden, men man skulle ikke tro at det var en pub der, for å si det sånn... De fire innfødte og bartenderen ble straks på vakt da vi dukket opp. Hadde vi avbrutt noe? Kanskje en begravelse? Nei, heldigvis var det noen dager siden de hadde hatt begravelse der...

Jeg lurte på om han virkelig het "Gaz Baldy" og om det var sant at han hadde fått æren av å bli begravet i bakgården på en pub, i så fall - hva var dødsårsaken? Mange makabre tanker reiste gjennom hodet mitt. Hadde han dødd der, og ikke blitt flyttet? Noe særlig hyggelig var det i alle fall ikke, men jeg ble frarådet fra min (i alle fall i øyeblikket) ganske mye smartere halvdel å ringe nummeret for "further details".

De hadde i alle fall et biljardbord, og fortsatt julepynten oppe. Den litt alternative julepynten, får man kanskje si... Jeg syns det var fint jeg, med en glitrende og forseggjort motorsykkel på de gamle treveggene. Mens jeg sto og beundret verket kom Barry White på anlegget, og en eldre dame kom vaggende mot meg i motorsykkeljakke og bh. Puppene var desverre ikke inni bh'en. Alex måtte vennlig trekke meg unna der jeg sto fjetret av hennes.. oppsyn? Da jeg omsider hadde kommet meg, tømt en ganske vassen Magners og Alex hadde knuuuuust meg i biljard var det tid for å ta neste toget hjem. Ikke et sekund for tidlig, for to av de innfødte hadde funnet ut at de hadde "Scooter" på jukeboksen, og puttet på nok pund til å spille hele "best of.." inkludert de mindre kjente remixene. En rask tur på det eneste av fire toaletter som funket (selvsagt uten toalettpapir, og med bare bittelitt rester av narkotiske stoffer i vinduskarmen - jess, vindu på do!) og vi var avgårde. Snille mannen min lot meg sove på skulderen hans hele turen hjem.

Dagen etter var det fotballkamp på the Fulwood Arms, og jeg er enda bittelitt mer forelsket:

Du er glad.

2011-01-26T12:16:00.005+01:00

Kanskje du har noen som er flinke å fortelle deg hvor fantastisk du er. Kanskje du har det, men likevel ikke klarer å se det. Jeg har mange som er flinke å gjøre meg glad. I noen dager nå har jeg hatt besøk av en liten hund som var veldig flink å vise meg hvor gøy han syns jeg var - og hvilken lykke det gir! Nå har det seg sånn at jeg leste noen ord i går som inspirerte meg til dette innlegget. Ordene var vinklet på en så veldig fin måte. Ofte får du beskjed om å "ha tro på deg selv" og "smil til verden". Lettere sagt en gjort. Nei, på dager med lite motivasjon, da liker jeg dette bedre:

You are a do-er. I can just tell. Yoy have a million ideas in your head and a big pile of loveliness in your inside souly bit. You always remember that every day is a sort of ... big fat present, you know, like a blank canvassy thing, to be grabbed and all that. I am counting on you (no pressure) to follow these rules:
1. Whatever you do, do something
2. Be nice
3. Be yourself and
4. Always look on the bright side.

Takk for lånet av liten Gismo, og takk for at jeg har noen som legger lapper på kjøkkenbordet om morgenen.

Onsdag og barnebokbad.

2011-01-20T03:51:00.002+01:00

Først våknet jeg en gang tidlig om morgenen. Da var verden fortsatt helt stille, i alle fall i mitt hus. Jeg lukket øynene, og tenkte at jeg kunne jo bare hvile bittelitt til. Etter å ha stått opp, dusjet, spist og drukket gresshoppete var det plutselig helt mørkt ute.

Jeg ble så lei meg, for det betydde at jeg hadde ikke fått med meg noe som helst av den fineste dagen på lenge. Og jeg hadde en klump i magen fra før, og den vokste seg bare større.

Så tenkte jeg at hvis jeg skal reparere dagen i dag, så må det være at jeg gjør noe som er nyttig for andre også. Vi driver og går gjennom alle tingene på loft og i kjeller og i boder hjemme nå. Dette er for å se om det er noe som kan kastes eller gis bort, eller om det skal ompakkes og puttes i fine lilla esker så man tar det med seg videre i livet. Så jeg krøyp inn på kryploftet, hentet fem esker med barnebøker, og plukket forsiktig ut alle sammen og la dem på gulvet.

Jeg druknet i dem! Jeg har alltid elsket bøker, og det var så mange minner som strømmet på. Jeg studerte forsidene og leste bakpå bøkene jeg elsket så høyt da jeg var liten. Så gråt jeg litt, og lo litt, og satt kanskje mest litt apatisk i haugen jeg hadde klart å lage på bare noen minutter. (I morgen blir altså en lang dag beregnet på å rydde..) Men det var så mange fine!!!

Det var de med fine tegninger, og fornuftige ord om barns rettigheter: (denne fikk jeg av tante Kristin i -89)

"Alle barn har rett til nok og riktig mat, skikkelig hus og forsvarlig helsetjeneste."

Det var de som gjorde at jeg husket på gåsehuden som hadde kommet da jeg lå i sengen om kvelden og leste dem. Jeg leste ordene gang på gang helt til mamma kom inn og sa at nå var det natt. Og da krøyp jeg under dyna med lommelykt og leste den spennende historien bare èn gang til før jeg sovnet. Det var så fryktelig fint at jeg fikk helt frysninger, hvordan røverne fikk lille Antonio til å fortelle en historie som lurte dem trill rundt:

"Altså - skummelt. Mystiske klirr hørtes fra fangetårnene, hodeløse typer dukket opp på brystvernet, portrettene i den store hallen hadde øyne som rørte på seg, det var spøkelser i rustninger, og - det var det verste . Det Derre i vollgrava."

Det var de som hadde de nydeligste bildene, fra steder jeg syntes jeg hadde vært før, og når jeg så på dem nå, fikk de meg til å tenke på helt andre ting. Nå visste jeg at jeg hadde vært der før.

For alt det er verdt.

2011-01-16T02:23:00.002+01:00

Da jeg var liten, i alle fall yngre - tolv tror jeg vi sier, hørte jeg på en sang. Sangen heter Everybody's Free (To Wear Sunscreen), og fremføres av en mann som heter Baz Luhrman. Det er en dame som har skrevet det, som et innlegg til en avis i 1997. Hvis du vil lese mer om det, kan du trykke her.

Ordene er så ufattelig vakre, og jeg foreslår at du hører på den akkurat nå, før du leser videre.

Det var en lærer som spilte sangen for meg. Morsomt, orginaltittelen er "Advice, like youth, probably just wasted on the young". Jeg var tolv år, og syns ordene var rett og slett magiske. Selvfølgelig klarer man ikke følge alle disse rådene, hele tiden, hver dag. Men kanskje noen av dem?

"Don’t worry about the future; or worry, but know that worrying is as
effective as trying to solve an algebra equation by chewing
bubblegum. "

"Don’t be reckless with other people’s hearts, don’t put up with
people who are reckless with yours.

Floss.

Don’t waste your time on jealousy; sometimes you’re ahead, sometimes you’re behind…

the race is long, and in the end, it’s only with yourself. "

eller den jeg har valgt å fokusere på i dag:

"Remember the compliments you receive, forget the insults;

if you succeed in doing this, tell me how."

Det forteller meg at det er ikke bare jeg i denne verden som sliter med å glemme vanskelige ting, og å fokusere på de gode. Bekymringer tar mer plass enn gleder - dessverre.

Smil mest mulig, da er du så pen!

Operasjon: En skrue rikere.

2011-01-14T03:34:00.002+01:00

Jeg vet ikke om alle vet at jeg har tenner som egentlig ikke er mine. I alle fall har jeg i løpet av de siste, ja, årene faktisk, jobbet med å få satt inn implantater for å få tenner som ikke sitter på plate, men på stift. Av en eller annen grunn har det hvilt en forbannelse over meg, og hver gang jeg har vært nesten ferdig, så har det skjedd noe. Siste operasjonen var nå på mandag, og jeg ligger i sengen og har en krøllete døgnrytme, men i det minste et fjes som begynner å gå tilbake til sin normale størrelse. Det jeg gjorde denne gangen var å fjerne en betent visdomstann, transplantere bein fra kjeven og til overmunn, og operere inn en skrue. Det som er utrolig, er hvor fort det går å bli tilnærmet helbredet!

Dag 1: Sinnsyke smerter, mye søvn på grunn av sterke smertestillene, og et ansikt som så ut som en Alien and. (Og hvem skulle trodd, akkurat dette kan man faktisk finne bilde av på internett. Sykt.) Suppe, suppe og grøt. Hva i all verden skulle jeg gjort uten mammaen min som lager supper til meg. Eller Alex, som kjører og henter og forsiktig kysser meg på pannen og sier at jeg er nesten ikke hoven, enda jeg ikke kan se tærne mine fordi jeg har så stort hode. Eller en pappa, som kommer hjem og ikke vet hvor han skal klemme, men klarer det likevel.

Dag 2: Moderate smerter, mye søvn på grunn av sterke smertestillende, og et ansikt som ser ut som et gresskar, i alle fall fra den ene siden. Suppe, og mange gode klemmer (på venstre side).

Dag 3: Sinnsyke smerter igjen, som om det at hevelsen gikk ned gjorde at alt gjorde mer vondt. Uansett, smertestillende vil ikke virke og jeg forbanner meg over at jeg ser ut som et hamster (med blåveis). Suppe. Mamma og jeg ler litt av at det er jo en utrolig enkel måte å slanke seg på. Men det er egentlig ikke det, for jeg går vel strengt tatt bare opp i vekt av mye gode supper, og å ligge behagelig henslengt i sengen og se sju episoder av et dårlig TVprogram - på rad.

Dag 4: I dag! Alex har vært på besøk, og jeg har spist voksenmat, dvs. brød ved siden av suppen. Jeg ser bare ut som jeg har vært i en snill slosskamp, og jeg har mye mindre vondt. Tenk det.

syvende januar totusendogelleve

2011-01-08T02:00:00.001+01:00

Da jeg våknet skjønte jeg at jeg hadde sovet for lite. Om telefonen ringte, det vet jeg ikke, men jeg tenkte at jeg kunne i alle fall ta de telefonene jeg visste jeg måtte ta.
Det var to, og det tok omtrent like mange minutter.

Jeg bestemte meg så for å tørke av vasken, det var så støvete der. På under en uke lissom?!
Så skrudde jeg på ovnen, og det ringte på døren. HEI.
Tolv minutter senere var det varme rundstykker, midt på bordet, og masse te.

En spade, to spader, tre spader, og oppkjørselen er tom for snø.
En kost, to koster, tre koster, og båten kommer ikke til å synke.
(Hvis det gjør det, så er det i alle fall ikke min skyld.)

Ikea hadde ikke klokken min, vi møtte en vakker baby, og det var elleve plastkasser, men bare åtte lokk igjen på Europris. Tre lokk har jeg til gode, det er slett ikke verst stas!

En film, to filmer, tre filmer.
Potter og pizza. Reprise og rømmedressing. 12 monkeys og mange nøtter.
Fortsatt er man våken, men sistnevnte film gjorde kanskje at ordene stokker seg litt, og denne surrealistiske oppsummeringen av dagens hendelser er ingen ting i forhold til det jeg ser og ikke forstår.

Heldige skogen og hakkespett-elg.

2011-01-06T19:31:00.003+01:00

Jeg våknet i dag og skjønte at jeg har vært mer enn apatisk de siste dagene. Gått rundt i en boble, uten mål og mening. Så jeg bestemte meg for å rydde, og så gå meg en tur i skogen.

På ett eller annet vis så havnet jeg midt mellom rushet, og det var nesten bare meg i hele skogen. Det var stille som bare det (jeg vil ikke si graven, for det var så hyggelig der), og når jeg stoppet så hørte jeg ingen verdens lyd. Når jeg beveget meg var det bare lyden av skoene mot knirkete snø man kunne høre, og det var så uendelig fint. På et av disse stoppene, mens jeg lukket øynene og hørte på stillheten, var det plutselig noe høy banking som forstyrret. Byjente som jeg er, fikk jeg bittelitt panikk og trodde det var en elg. Jeg gjemte meg litt bak et tre, og lyttet til bankingen. Det var ikke rytmisk, men det var med ganske lik intensitet. Til slutt ble jeg altfor nysgjerrig, og stakk frem den ganske så kalde og røde nesen min fra furua jeg hadde knødd meg oppi.

"Innmari liten elg, jeg kan ikke se noen ting", tenkte jeg.
"Kanskje det bare er en bambi..? ELLER VENT NÅ LITT, hvem er det oppi treet der??"

Og jaggu, der satt det en hakkespett og lekte elg. Han hakket og hakket og hakket, og jeg hadde så lyst å fortelle han at treet var frossent, men hvis han ville kunne han få være med hjem til meg, for jeg har kjøleskapet fullt av gulrøtter (Hvorfor har vi så mye gulrøtter, mamma?). Og dessuten kjeder jeg meg, fordi alle mennesker har jobb, og jeg har ikke noe liv, og jeg kunne trengt en venn, en hakkespettvenn.

HEI HAKKESPETTEN, VIL DU VÆRE VENNEN MIN FOR EN GULROT?? KANSKJE EN PAKKE KNASKERØTTER?

2010.

2010-12-31T01:15:00.004+01:00

Er det ikke rart, hvordan man reiser til utlandet for å oppleve ting (og misforstå meg rett - jeg har opplevd vanvittig mye, og lært vanvittig mye om meg selv), men å skulle sette seg ned å blogge om opplevelsene jeg har hatt, det får jeg ikke til. Det handler litt om at det har vært så mye, og samtidig har det blitt en hverdag.

Hva skal jeg si?

Skal jeg fortelle om restaurantene jeg har vært på, at maten var god og sånn? Jeg kan anbefale to restauranter i Liverpool, sånn siden jeg nevnte det; Chaba Chaba (thai) og the Olive Press (italiensk). Men nei, noe interessant blogginnlegg om mine kulinariske opplevelser, det blir ikke å oppdrive.

Er det noen som vil høre om hva byen har å by på av natteliv (ganske bra, i alle fall sammenlignet med Oslo), eller om jeg møtte noen kjendiser (nei, men jeg klarte å få en drakt signert av hele Liverpool FC, med personlig hilsen til Alex, og det er jo ikke så verst), eller om jeg har falt å slått meg skikkelig (ja, en del ganger, men det er ikke alle jeg husker)? Kanskje jeg skulle nevnt noe om kulturelle opplevelser, men det har jeg ikke vært noe flink til å få med meg, ikke mye historie heller, for den saks skyld. Nei.

Jeg vil fortelle dere hvordan folk smiler, og hvordan folk setter spor. Hvordan jeg vet at jeg går inn i 2010 med et smil, på grunn av alle de vanvittig bra menneskene jeg kjenner. Familien min, kjæresten min, gamle venner, nye venner, venner som jeg har hatt lenge som plutselig kommer tilbake. Jeg har vært så heldig at jeg har blitt kjent med noen utrolig flotte mennesker under mitt opphold i Liverpool. Jeg var også så heldig at jeg hadde med meg verdens beste venninne, som jeg også kom tilbake med, og det er jo ikke mindre heldig. Favorittene fra 2010 ligger fortsatt på favorittlista i 2011, og det er plass til flere!
Det er godt å få smil, og det er godt å smile.

Jeg prøvde å tenke på hva 2010 egentlig har vært, for det har vært et jævli langt år. Jeg har gjort mer i 2010 enn noen gang før, kanskje 1999 slår det, men det er bare så vidt i så fall, og det er ikke mye jeg husker uansett. Men så fant jeg en sånn morsom greie på facebook som samlet opp en haug med statusoppdateringer jeg har hatt gjennom året, og laget en slik en:

Det går sikkert an å gjøre den større, hvis det ikke går an å lese - ikke veit jeg. Der står det noen av stedene jeg har vært, og noen av tingene jeg har gjort, og litt hvordan hjernen min noen ganger ser ut til å tilhøre en som er litt yngre enn meg, men det er også ok. Man ser at Vålerenga har vært en stor del, at Alex har vært det, musikk og konserter, barnehageprinser&prinsesser, dansing (uten at jeg forstår hvorfor, jeg kan jo ikke danse, og jeg husker aldri at jeg har gjort det).

Jeg ønsker dere alle et vanvittig bra 2011, husk at dere er elsket.

Øy-person.

2010-11-03T14:52:00.001+01:00

Så lå de i sengen igjen, halvt påkledd/halvt avkledd. Han lå på ryggen og så opp i taket. Hvitt tak, hvite lister. Selv flekkene var ganske hvite. En annen nyanse av hvitt. Verden er ikke bare hvitt-hvitt, tenkte han.

"Ser du på deg selv som en bygutt?", spurte hun plutselig. Han kikket ned på henne. Hun lå på siden med hodet på magen hans, og med beina krøllet rundt hans venstre fot.

"Jeg trodde du sov," svarte han. Hun sukket. Ventet.

"Jeg har vært våken lenge".

Klokken på veggen tikket. Hun hatet det, det var den som hadde holdt henne våken. Men så lå hun så godt, og hadde bestemt seg for at hun trengte egentlig ikke å sove noe mer, og da hadde hun begynt å telle tikk. Derfor visste hun hvor lenge hun hadde vært våken; 2827 tikk.

"Vekket jeg deg?"

"Er du en bygdegutt, da?"

Stillhet igjen, og mer tikking. Ett tikk. To tikk. Tre tikk. Fire tikk. Hun rakk å telle 137 tikk før han svarte.

"Jeg tror jeg er en øy-person."

Han holdt pusten i tre tikk til.

"Ikke en øyperson som er alene. Men en øyperson som må klare seg selv."

Hun skiftet stilling, beinet hennes hadde begynt å sovne, det prikket i leggen. Møysommelig kravlet hun seg oppå han, mage mot mage. Varm kropp mot varm kropp. Når hun lå sånn kunne hun se ansiktet hans, men blikket hans var fortsatt festet på en hvit flekk i taket. Åh, så pen han var.

"Jeg er fra en øy uten båter. Jeg fikk tildelt et liv, jeg fikk tildelt mennesker og et sted å bo, og jeg kunne ikke reise bort fra det. Uansett hvor mye dritt de ga meg, uansett hvor elendig livet kunne føles."

Kjære toget.

2010-10-27T19:47:00.002+02:00

Jeg har reist mye med tog i det siste.
Den 14. oktober reiste jeg til London med tog. Jeg skrev disse ordene på et ark:

------------------------------------------

Å reise med tog i England er som å reise gjennom et gammeldags eventyr. Et slikt et som du leste da du var liten, fra en skrukkete bok, med litt ødelagte boksider.
Det er elver som snor seg gjennom landskapene, uten begynnelse, og uten slutt. På elvene er det husbåter, og gamle menn som sitter og fisker i gule oljebukser - enda det ikke regner. Gresset er grønt som en solfylt junidag, enda jeg som nevnt er midt i oktober, og det er ikke engang sol. Hvordan har jeg kommet meg hit??
Det er dyr på alle jordene; kuer, hester, og et rart dyr jeg ikke har sett før. Også er det svarte sauer med hvit ull. Det har jeg heller ikke sett før. Og det er fugler! Så utrolig masse fugler, store og små, svaner, gjess, og ... hvite fugler! Svarte fugler og nesten helt blå fugler! Jeg kan ikke så mye om fugler.

Plutselig skyter det opp små byer av lave murhus og fabrikker i det grønne landskapet. De ligger så stille som mus, som om de listet seg opp, og ingen merket at de kom dit. En liten murstein av gangen, og før de visste ord av det sto det et hus der. Ett eneste menneske kommer ombord på toget, i denne stille byen. Og igjen i den stille byen står det ett eneste menneske igjen på perrongen. Hun vinker og tørker en tåre. Han stirrer stivt ut av vinduet, den andre veien. Og etter å ha holdt pusten noen sekunder sukker han dypt, og begraver hodet i hendene. Hvor skal de nå?

Jeg har sittet på toget en time alt. Planen var å sove, men hvordan kan man sove, når sommerfuglene i magen danser Ska, og verden utenfor er så ufattelig vakker?

------------------------------------------------

Noen dager senere kjørte jeg tog igjen, denne gangen fra Liverpool til Glasgow, og tilbake igjen. Men da ligger tankene mine mest i de neste togturene jeg skal foreta meg. Oslo - Gardermoen - Fly - Bodø - Fauske.

Reisen starter før du vet hva som venter deg, og kanskje til og med av og til før du vet hvor du skal.
Bli med meg på en slik reise?

Liverpool updates.

2010-10-09T04:06:00.001+02:00

For all my lovely new friends (I guess noone reads this, but if you'd like to), I suggest you copy and paste the text into google translate! http://translate.google.com/#. The translation is awful but at least you'll get an idea of the sayings here.

Hei og takk for sist. Hyggelig at du titter innom selv om jeg er rubbish på bloggoppdateringer. Man blogger ikke når man har mye og gjøre og er ganske glad og sånn. Akkurat i dag er jeg ikke det, og det kan det hende jeg forteller dere om en annen gang, men vi skal ikke rusle nedover den stien akkurat nå.

Liverpool er fint, snilt, menneskene tar var på deg, og du heter bare "Love". Dette har jeg kanskje skrevet før. Skolen funker dårligere enn HiO, og det er ikke lagt opp til noe særlig undervisning (åtte timer i uken). Vi har fire timer på mandager, og fire timer på onsdager. Lærerne virker strålende, mye mer uhøytidelige - på en god måte - enn det jeg var redd for. De smiler og synger karaoke i mikrofonene. Studiene er lagt opp for engelskspråklige studenter, men det går utrolig bra. Jeg er glad vi var her noen uker før skolen begynte, så vi kunne tilpasse oss scouserne. For lærerne er faktisk scousere, og det er som om læreren din i Norge skulle vært fra indre Sogndal og innavla. Ufattelig søt dialekt da, I'm defo going scous.

På torsdag reiser jeg til London (jeg er forresten ufattelig glad for at det ikke var der vi endte opp på utveksling). I London skal jeg møte min elskede, og vi skal på Ska-P konsert. For de som lurer på hva dette er vil jeg opplyse om følgende, direkte kopiert fra Wikipedia:

Ska-P (Spanish pronunciation: [esˈkape]) is a ska punk band formed in Vallecas (Madrid), Spain, in 1994.^[1]

The band can be categorized, politically, as an anti-establishment musical group. It is one of the most popular ska bands in Spain, Europe, and Latin America.

Jeg gleder meg veldig til å se han, kjærsten min altså, fire uker siden nå, og det er lenge uten det mennesket som betyr mest for deg i hele verden. Gleder meg til å se Ska-P også, og gode gutter (menn??)

Snakkes :)

Du er snart død.

2010-09-26T21:03:00.001+02:00

De leker en lek her nede, guttene, når de ikke står med hendene inni joggebuksa og holder seg på tissen. "HÆÆÆÆ," tenker du, og
"JA," sier jeg, for nå skal du høre.

Jeg kaller leken for "Du er snart død". De løper over motorveien, og sloss mens de løper. De sparker hverandre og slår hverandre i ansiktet, de løper uten å se seg for, og det gjør vondt i hele magen min.

Første skoledag!

2010-09-23T19:43:00.002+02:00

Da var første skoledag over, og det er en uke til neste. Ting er litt annerledes enn i Norge her, og det ser ut som det kreves en del selvstudier, da det er satt opp åtte timer med undervisning i hver fag! Første skoledag var preget av oppfordringer om å ikke bli overfalt, ranet, slått ned eller voldtatt. Det er vel ikke alle som kommer fra like hard core byer som oss, haha. Men helt ærlig, jeg trenger ikke bli fortalt at jeg ikke skal gå alene gjennom forlatte smug, sterkt beruset, etter mørkets frembrudd, viftende med mobil og penger. ("Don't flash your cash" var slagordet).

Av notater har jeg skrevet følgende:
- Sorry, coffee machine broken.
- Be on time, I'm serious, be on time.
- Drinking may be an unfortunate distraction for students.
- Always carry IDcard.
- Library open 24 hour.
- Cashpoint at the student union.

Okei, da har jeg vel fått med meg det essensielle. Nå skal vi guide på pub crawl, vi er jo nesten lokale.

Panikkonsdag.

2010-09-23T00:31:00.001+02:00

Det er noen dager man tenker at man kanskje heller skulle gått ut og tatt en øl, slik planen var til å begynne med. Men fornuftige som vi er reiste vi ut til kysten og gikk en vakker tur, før vi dro hjem og spiste fisk. Idyllisk, huh? Nei, nå skal du høre!

På vei hjem fra kystturen vår regnet det som det aldri har regnet før, og vi bestemte oss for å gå og kjøpe en paraply. Jeg hadde akkurat fem pund, og de hadde jeg trygt i hånden min. Siden paraplyen kostet tre pund, så tenkte jeg med meg selv at jeg kunne like gjerne kjøpe en lue og, siden ørene mine var like kalde som den frosne fisken hjemme på kjøkkenbenken. Uten at jeg merket det, skled fempundern ut av hånda mi i det jeg skulle prøve lua, som forøvrig var stygg som juling, og jeg så ut som jeg var ti år, og den var uansett for stor. Da jeg snudde meg tilbake for å henge opp lua, bøyde en ekkel mann seg ned og snappet pengen min. Jeg kikket på han med store øyne, og sa:
"Oh my God, this is going to sound so weird, but that's really my five quid, I lost them when I tried this ugly hat, I'm so sorry". Han så på meg, med ekle stygge øyne, og det kvisete fjeset hans smilte et ekkelt stygt smil, og han viste frem gule, skeive tenner, også sa han:
"I don't believe you". Og jeg bare HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!!! For fem pund, femti usle kroner, velger denne ekle mannen å gjøre seg til tyv, rett foran øya mine. Og for det samme usle beløpet velger jeg å bli helt satt ut. Fy fillern.

Vel, vi kom hjem, og jeg var fortsatt irritert på mannen mens vi satt på bussen på vei hjem, og jeg tenkte at jeg håper han ikke hadde paraply!, men så slo det meg at han hadde sikkert brukt mine fem pund på å kjøpe seg paraply, og kanskje en stygg lue, og jeg hadde ingen av delene!!

Hjemme i stua sovnet jeg, for jeg hadde vondt i hodet. Da jeg våknet dusjet jeg, og så bestemte jeg meg for å begynne å lage mat. Vi skulle spise laks, som nevnt tidligere, og jeg var sulten. Marthe skulle dusje mens jeg laget mat. Plutselig ropte Marthe på meg.
"SIGRI! SIGRIIIII!!!! Alarmen har gått på rommet ditt!!!!!" (Vi har installert alarmer på vinduene som fungerer slik at hvis den ene delen skilles fra den andre uler det som et helvete. Det er en del på vinduet, og en del på karmen, så hvis noen prøver å åpne vinduet går det altså en alarm. Sånn til informasjon.) Jeg fikk helt panikk og bare slapp alt jeg hadde i hendene, og vi har jo gassovn, siden det er det alle har i England, og potetene kokte og laksen stekte.
"Hva skal vi gjøre!???", hylte undertegnede, og Marthe hadde jo ikke rukket å kle på seg mer enn badekåpe, så hun foreslo at hun kunne ta på seg bukse først. Og jeg syns det var en god idè.
"HEI! HEEEEI! GO AWAY!", ropte jeg med en innbilt mannestemme, og Marthe ropte også, og vi var skikkelig pysebarske der vi sto. Til slutt hadde hun tatt på seg bukse, og vi gikk skjelvende inn på soverommet.

Det regnet veldig ute, og det som hadde skjedd var rett og slett at den ene delen av alarmen hadde løsnet pga. kondens på vinduet. England og de tynne veggene deres, herregud. Vi rakk akkurat å begynne å le litt, før brannalarmen gikk, fordi fisken var svidd. Dere hadde kanskje glemt den? Ja, jeg også. Naboene reagerte urovekkende nok ikke i det hele tatt, hverken på hoiende "menn", innbruddsalarm eller brannalarm, selv om veggene her er så tynne at vi kan høre når han over oss sitter i sofaen og promper.

Etter en flaske vin tror jeg kanskje at jeg tør å sove på rommet mitt. Første skoledag i morgen, kryss fingrene for oss.

PS: Jeg fant ikke noe bilde av brent laks, så her er et bilde av en brent pølse.

En skikkelig trist historie.

2010-09-21T00:17:00.001+02:00

Nå skal jeg fortelle dere en skikkelig trist historie. Den hadde gjort seg bedre om det gikk an å laste opp bilder på dette internettet, men vi får klare oss uten.

I dag var Marthe og jeg en tur oppe på skolen for å registrere oss, siden vi ikke fikk til det her hjemme. De stilte alle mulige rare spørsmål, som hvilken hudfarge vi hadde, og hvor velstående vi var. Jeg syns det var rart. Etter det gikk vi for å kjøpe frimerker, og så gikk vi for å kjøpe klistremerker til scrapboken vår, før vi satte nesa hjemover. Mens vi satt og ventet på bussen pratet og koste vi oss, og akkurat da bussen kom fikk jeg øye på noe på bakken. Der lå det en GAVE!!!
Jeg løp bort og tok den opp, og så meg fort rundt for å se om det var noen som kanskje savnet den, men ingen enset meg, og jeg puttet den i posen min.
"SE hva jeg fant, Marthe!", sa jeg da vi satt på bussen.
"Herregud, så fin", sa Marthe. For den var virkelig fin. Den var bitteliten, på størrelse med en smykkeeske, pakket inn i sølvpapir, med blått og sølvfarget bånd, pent krøllet i en sløyfe. Vi ristet på den, veide den i hånden, og prøvde å finne ut hva i alle dager dette kunne være.
"Skal du ikke pakke den opp?", sa Marthe.
"Nei, jeg må vente til jeg kommer hjem, ååå det er så spennende!", svarte jeg, og smilte fra øre til øre.
Da vi kom hjem maste jeg masse på Marthe at hun skulle komme og se hva det kunne være, og vi samlet oss rundt stuebordet vårt (som egentlig er et tvbord, men vi har ikke tv), og forventningene var til å ta og føle på. Marthe satt klar med kamera, og jeg strevde skikkelig med teipen, for den var
godt teipet sammen, og båndet satt skikkelig godt. Da jeg endelig hadde fått av papiret satt jeg der med ........ EN TREKLOSS!!! EN JÆVLA TREKLOSS!!!!!!

NOEN, og en slik noen som de her kaller for en "wanker", hadde tatt seg bryderiet med å sirlig pakke inn en fint tilslipt trekloss, og satt sikkert hjemme og lo seg i hjel av meg. Kanskje jeg kommer på skjult kamera, dere får si fra hvis dere ser meg. Faen assa.

Denne byen

2010-09-16T12:38:00.001+02:00

Denne byen, som er så lik Oslo på så mange måter, byr på så mange positive overraskelser, der den viser seg å være ganske forskjellig fra Oslo også.

Vi fikk så mange advarsler før vi dro hit, om hvor fattige folk her var, hvor mye kriminalitet
og vold det var her, hvor stygt det var her. Selv om drosjesjåførene har balltrær under setene sine,
og ikke slipper på jenter, fordi de angivelig er halv/helgærne, men ikke kan slåes med balltre (han hadde pisk til dette formålet), så tror jeg det er oppskrytt. Taxisjåførene liker gode historier.
Jentene her nede, som kler seg ganske lett og løst, har visst jenteslosskamper på et angitt sted på lørdagskveldene, der de river av hverandre kjolene. Taxisjåførene står samlet og roper (jeg siterer):

"YEAH! Rip her dress off!!"
"NO! Not hers, not the fat one, the one with the boobs!"
Til oss: "it's always the fat one that loses her dress feeerst, really sad I must say".

Heldigvis har Marthe og jeg vett til å kle oss i bukser, og holde oss unna gatene der det er crazyness i helgene. MEN, poenget mitt er (jeg mistet dere kanskje litt der):

Det var ingen som fortalte oss at Liverpool ble kåret til Europas kulturby i 2008. Det var ingen som fortalte at alt er tre ganger billigere enn i Norge (eller London, for den saks skyld), eller at taxisjåfører hjelper deg med hva det skal være, og at du kan gå inn på en mobilbutikk og få vite hvor det er best pizza i byen. Er det fordi vi er normbrytere, at vi er nye i byen og i landet, og syns det er naturlig å spørre alle om alt? Ville reaksjonene vært de samme i Oslo, hvis en engelskmann hadde spurt på
elkjøp hvor han kunne spise god thaimat? Jeg tror ikke det ville vært det samme, men det er mulig jeg er litt ekstra kritisk til kalde nordmenn. Det handler vel om å treffe de rette menneskene.
Det er bare at det er så mange av dem her! :)

Jeg skal et sted. (14. september 2010)

2010-09-16T12:33:00.003+02:00

Det er så lett for oss å tenke at vi ikke har det noe særlig bra.
Eller at det er synd på oss, på et vis.

I dag gikk jeg fra Alex med tårer som ble vasket bort av mye regn,
og regnet skylte bort sminke, og møkk fra asfalten, og gamle tanker.
Regnet
lagde store dammer, våte sko, tung hette og utålmodige mennesker.

Og jeg syns vanvittig synd på meg selv, som skulle reise fra verdens snilleste mann,
og ikke se han på t r e t t i dager.

Men så så jeg en annen mann, som kanskje var veldig
snill han også, men som hadde hatt skikkelig uflaks, og som nå sto i regnet alene med en
ødelagt paraply.
"HEI." tenkte jeg. "Vil du ha paraplyen min?".
Men jeg hadde ingen paraply, og han hørte meg uansett ikke fordi jeg bare tenkte det,
og vannet rant
nedover ansiktet hans, og festet seg i skjegget, og det rant en liten elv fra nederst på
skjegget, og ned på skoen hans, som det var hull i.
Paraplyen hans var bare halv, og han holdt feil halvdel over seg, for han var så rusa at
han visste ikke helt om han sto eller satt.
Og jeg tenkte at jeg håper ikke han detter,
og jeg håper noen som har en paraply gir han den,
og at jeg er heldig, fordi

jeg skal et sted.

Snart avreise igjen.

2010-09-13T13:48:00.001+02:00

Denne gangen reiser jeg for godt. I den grad frem til jul er for godt. Men det kjennes litt sånn ut, siden det ikke er noen planlagt hjemreise enda. Høstsola skinner i Oslo, og gjør det hele litt vemodig. Men så skinner nok sola i Liverpool også, og jeg vet med meg selv at jeg trives som regel best akkurat der jeg er. Jeg gleder meg til å komme i gang med undervisning og bli kjent med folk på en annen måte (enn gjennom alkoholtåke og høy musikk). Kjenner at jeg gleder meg veldig til å starte et liv der nede, med fine Marthemin. Vi planlegger store ting, flinke ting, mat og moro og selskap og lekser og turer. Mest sannsynlig blir det hverdag fort, men man skal ha mål og drømmer.

Vi bestilte billetter til Alex i går, så han kommer og besøker meg i oktober. Det er ikke mer enn en måned til, og det skal bli veldig, veldig deilig å vise han byen! Jeg tror han kommer til å elske den. Hvis det er noen som helt oppriktig ønsker å komme på besøk (alle sier jo "ååå, vi kommer på besøk!"), så får dere sende en melding på facebook, så får vi sikkert til noe :)

Her er et par av planene Marthe og jeg har, siden vi reiser taxfree flere ganger i løpet av oppholdet. Hvis dere har noen gode drinktips, eller mener at disse oppskriftene er dårlige - let me know!

Frozen Strawberry Daiquiri
		Ingredienser: 4 cl gold rom 1,5 cl ferskpresset limejuice 0,75 cl sukkerlake 2 cl Bols jordbærlikør 5 jordbær knust is Fremgangsmåte: Ha alle ingrediensene i en blender. Lag en jevn blanding og tilsett mer is etter ønske. Hell over i et cocktailglass og pynt med et jordbær.

Bringebær-daiquiri
		Ingredienser: 15-20 bringebær 4 cl cubansk rom 5 cl limesaft 2 cl sukkerlake Fremgangsmåte: Hell ingrediensene i en cocktailshaker og rist kraftig i 10–15 sekunder. Sil over i et avkjølt cocktailglass. Pynt med limeskall. For å få en frozen daiquiri: Bland ingrediensene med knust is i en blender. Helles usilt i et avkjølt cocktailglass.

Rydderydderydde, Liverpool og mammas enchiladas.

2010-09-11T22:34:00.003+02:00

Hvor skal jeg begynne? Jeg har vært dårlig å stille opp i sosialpornografiens navn i det siste. Hovedsaklig kommer det av at jeg ikke har hatt internett i Liverpool, hvilket jeg forsåvidt enda ikke har. Nå er jeg riktignok hjemme i Norge en svipptur, og da kan jeg jo nevne det som er viktigst her; at dere ikke fikk smake på mammas kyllingenchiladas i går. Dere skulle bare visst hva dere gikk glipp av. Hun lager dem helt fra bunnen av, salsaen og alt. Himmelsk, skal jeg si deg! I tillegg har det vært ganske himmelsk å se verdens beste kjæreste igjen, men det er jo ikke noe dere ikke visste fra før. Er tung å være borte fra han.

Liverpool er fortsatt fint. Vi måtte tilbringe de første dagene med vasking og rydding, da de som bodde der før oss overhodet ikke har hørt om oppvaskmiddel. Det var så mye møkk og dritt, ødelagte ting og søppel, at jeg har ikke sett på maken (bortsett fra på ekstrem rengjøring på TvNorge, men det prøver jeg å la være å se på). Vi måtte bytte ut alt av sengetøy og kaste all dritten han som bodde der før oss hadde satt igjen, men nå ser i alle fall rommet mitt slik ut:

Solen har tittet frem stort sett hver dag, og september er visst en av de fineste sommermånedene i Liverpool. I alle fall i følge statistikkene og lokalbefolkningen, jeg føler meg ikke helt overbevist når jeg ser på værmeldingen:

Vi fikk i alle fall feiret bursdagen til Marthe, og utforsket byen vi skal tilbringe de neste fire månedene i. Huset vårt er fint, veldig engelsk, og veldig lytt! Det virker som et bra strøk. Folk i Liverpool er ekstremt hyggelige og hjelpsomme, og vi har truffet mye både naboer og andre mennesker som har vært villige til å stille opp og hjelpe oss. Erfaringen er at hvis du lurer på noe kan du like gjerne ringe en pizzaleverandør, og de kan mest sannsynlig hjelpe deg. Taxisjåførene der nede har i alle fall reddet livet vårt et par ganger. Han ene kjørte oss til eiendomsmegleren, ventet med takstameteret av mens vi skrev kontrakt, kjørte oss et sted vi kunne spise frokost, lastet inn hele flyttelasset vårt, og hjalp oss å bære det inn i leiligheten. Alt dette for 16 pund! Han ble selvfølgelig tipset rikelig, men det var en service jeg ikke har vært borti noengang før. Det er ingen som vet hvor gaten vår er, men det er kanskje like greit.

Skolen, som dette egentlig handler om, fikk vi besøkt på mandag. Den var som tatt ut av en engelsk film fra femtitallet. Store, flotte murbygninger med plettfrie gressplener og fontener utenfor. Også lærerene tok seg tid til oss, og var veldig koselige. Selv om ting virker litt rotete der, så tror jeg vi kommer til å trives godt på skolen. Særlig hvis forelesningene ikke foregår på scous. Marthe er i alle fall den søteste roomien i verden, så at det skal bli bra er det ingen tvil om!<3

Liverpool, førsteinntrykk og andreinntrykk.

2010-08-19T22:57:00.003+02:00

Etter en busstur til flyplassen Torp, som tok lengre tid en flyturen til Liverpool, og så litt vas på John Lennon Airport, så sto vi altså der. Det var ganske varmt, og hjernene våre svettet, mens vi prøvde å forstå hva mannen i gul vest sa. Hvor var han fra? HERREGUD, han snakket Scous. Og Marthe lo og jeg gråt (nesten), for-hva-i-all-verdens-land-og-rike var det han sa?

"Yarrrrrait Kiddo?"

"Ehm, excuse me?"

"Yarrait? Werrya goen?"

"Uhm."

"Should pra'bly take 86a, Love."

"Ok."

Også kom 86a, og han puttet oss inn i den, og betalte for oss (med mine penger), og jeg snublet i trappen på vei opp i andre etasje, og det var utrolig varmt der, og gjett hva!: Det står ikke navn på bussholdeplasser i Liverpool. Ikke at det hadde hjulpet et spøtt, siden vi ikke visste hva vår bussholdeplass het, men vi kom oss mirakuløst nok av i nærheten av en kirke, som mirakuløst nok var i gangavstand til hotellet vårt.

Hotellet vårt hadde ikke vinduer, og det luktet tåfis. Men de hadde ipodhøytalere og tv, og de hadde gratis såpe, og man skjønte ikke hva de sa her heller.

Et raskt scouskurs?

- de uttaler ikke S.

- de uttaler ikke H.

- de uttaler L sånn som trønderne gjør det, "LÆLLJ".

- de sier gjerne E heller enn I. Why not.

- de sier RRRRR, som i aRRRRRRiva!

- det går fort, og de kan ikke snakke saktere.

Hvordan jakt på leilighet gikk, det vil jeg ikke gå inn på en gang. Men nå kan det hende vi har hus, og Marthe er rett og slett en stjerne.

Her er det eneste bildet jeg tok:

Hvor mange karbohydrater tror DU det er i et knekkebrød?

2010-07-25T23:54:00.002+02:00

Jeg kan ikke fortelle deg det, fordi at jeg driter i det. Jeg driter i alt som heter slankekurer, og sånt noe tull.
Jeg driver og prøver å gå ned et par kilo nå, bare for at det hadde vært hyggelig, og på alle kanter er det råd og forslag om hva jeg skal spise, hva jeg ikke skal spise, og når jeg skal spise det. Ikke spis etter klokken åtte om kvelden, ikke spis ris, pasta eller poteter, spis masse fett i stedet for, spis dobbelt så mye som du pleier, men bytt ut alt med gulrøtter. Seriøøøøst.

Hvis du spiser mindre, og ca. hver tredje-fjerde time, så går du ned i vekt. Det er ikke farlig å spise noen ting, bare du ikke spiser så mye av det. Du skal selvfølgelig ikke drikke masse cola og øl, spise masse sjokolade og potetgull, og sitte på ræva å klø deg under armene, men det sier seg selv, gjør det ikke?
Jeg spiser om kvelden, se så masse jeg spiste:

Grunnen til at knekkebrødet ser ut som det har aids er fordi jeg spiste salat i går og da var all agurken vi hadde blitt kappet opp i biter. Det var jeg som gjorde det altså, jeg skal ikke skylde på noen andre. Jeg nekter å spise leverpostei uten agurk, og SÆRLIG den Alex kjøper, den med skorpe (jeg tar selvfølgelig av skorpen, det er like ekkelt som å spise snerk på kakaoen).

Det andre som ser ut som en råtten appelsin er grapefrukt med litt sukker på, og det er veldig godt. Bare at det er sånne små steiner inni, og hvis jeg begynner å tenke på dem, så blir det problematisk, og jeg må sitte og pirke ut bittesmå steiner. Jeg får tvangstanker om at jeg kan få grapefrukttrær i magen, og det vil jeg jo ikke ha. Jeg tipper det ikke er noe triks for å gå ned i vekt heller.

Så mine tips for å gå ned i vekt, og jeg har mistet fem kilo til nå, er som følger:

- Drikk gjerne ubegrensede mengder pepsi max.
- Spis hver tredje-fjerde time.
- Spis hva du vil av mat, ikke tenk på karbohydrater og sånn, men spis omtrent halvparten av det du ellers ville gjort.
- Ikke spis popcorn hver dag, kanskje bare to eller tre ganger i uken.

- Vær fattig! Når du er fattig har du ikke råd til bussen, så du må gå overalt.
- Drikk vin i stedet for øl (men jeg har drukket masse øl også. Dette for eksempel er på fredag, og foreløbig er det bare Marthe og jeg som skal konsummere ni øl. Heldigvis kom det tre prinsesse, PUH!).

- Få deg kjærste.
- Vær masse ute i solen.
- Flytt til fjerde etasje og gå opp og ned trappene minimum fire ganger om dagen. Jeg gjør det, men så kan det hende at det er litt irriterende for naboene at jeg herjer i gangene.

- Ta 60 situps mer enn tre ganger i uken.

Ferdig, hvis du ikke går ned nå, så er det noe skikkelig rart noe på gang.

Camping i Sverige

2010-07-21T18:27:00.002+02:00

Grunnet begrenset økonomi og eventyrlyst bestemte jeg og min utkårede oss for å reise på telttur i Sverige. Så med håp om godt vær la vi avgårde. Siden Alex er den eneste av oss med sertifikat ble han en naturlig sjåfør. Forberedelser til telttur? Ha med deg alt du trenger, til uansett vær. En enkel pakkeliste:

- Regntøy og støvler (vi glemte det, og det var ikke noe gøy, da Sverige ble angrepet av det verste tordenværet på tiår).
- Varme klær, for uansett hvor varmt det er på dagen, blir du sliten på kvelden, og det blir kaldt.
- Myggspray, myggmiddel, myggspiral, myggstift.
- Telt og presenning, liggeunderlag.... lappesaker.
- To brett med pepsi max.
- Ekstra sikringer til bilen.
- Primus, og matblandinger man bare trenger vann til. Slik som kartoffelmos, tilsett bare vatten.

Jeg har ikke peiling på åssen man finner steder å campe. Campingplasser var liksom litt for åpentbart for oss.. Så jeg fant et sted på kartet som het Pölsevika, og det var ikke vanskelig å få med meg Alex dit, da jeg fristet med gratis pølser og kanskje en suss. Siden vi i tillegg kunne ta bilde ved siden av skiltet, og skrive Yttervik i Pölsevik, så var jo valget lett som en plett.

Problemet med Pölsevika var at det var et tett bebygd hytteområde (og hyttene vistes jo ikke på kartet). Siden folk er dumme og ikke liker telt i hagen sin, og vi var litt dumme og ikke hadde planlagt noen ting, og klokken var halv elleve på kvelden, og det var ganske mørkt.. Ja, vi måtte legge hodene i vann. Letteste løsning da er jo selvfølgelig å ringe pappa. Den ene eller den andres, denne gangen var det pappa Jan som måtte til Pers. Og så viste det seg, heldigvis for Yttervik og meg, at tante Lise hadde hytte to minutter fra Pölsevik, og vi startet eventyret med å slå opp telt i hagen hennes.

Etter litt om og men og veibeskrivelser og hamburgere dagen etter, bega vi oss videre ut på landeveien. Når du kjører gjennom Sverige; ignorer GPS'en, hold deg til kystveien. Kystveien er markert med brune skilt med hvite blomster på, så det er lett å finne frem. Fordelen er også at hvis du kjører feil, så kommer du bare inn i en bitteliten nydelig kystby, og sjåføren får en pause og en is. På grunn av en defekt sikring og noen ekstra runder i en rundkjøring og en liten øy, ankom vi en campingplass klokken halv tolv på kvelden. På Tjörnbro camping grillet vi indrefilet og asparges, pølser og tomater, og sovnet deretter ganske så utmattede i førti varmegrader i teltet.

Da vi våknet var det søtti varmegrader i teltet, og vi kavet oss ut av åpningen, om kapp for å få det første luftdraget. Klokken var 07:45, og vi var klare for å starte dagen. Vi spiste deilig frokost; knekkebrød med tubeost (som forøvrig var frokost hver dag, man er da ikke stormannsgale). Så bega vi oss ut på livets landevei, denne gang glade E6, i håp om å nå frem til Liseberg. I det vi satte oss i bilen begynte det å regne. Og det regnet, og det regnet.. Helt til vi kom frem til Liseberg, og da regnet det ikke mer før vi ikke orket mer i Liseberg og gikk og satte oss i bilen igjen. Da begynte det å regne en gang til. Flaks kaller man det. Uflaks var at det var 28 grader, som kjentes ut som 38 fordi det var lommert. Og da blir man glade! (Jeg kjenner faktisk hun som sitter foran meg, men entusiasmen er jo mildt sagt fraværende)

Kveldens dilemma var som vanlig hvor man skulle sove, og i tillegg ville vi få med oss VM-finalen - OG mat! Det endte med husets lasagne på en skikkelig koselig pub rett ved parkeringsplassen, der de også viste campen, og hadde fulle gamle damer og kald brus. Klokken ble igjen altfor mye, og overnattingsvalget falt på å reise til det ene stedet vi kjente til, og det var hei og farvel og tilbake til Tjörnbro camping. Fritzz som eieren het var åpenbart glad for å se oss, vi fikk ladet telefoner og andre batterier, sov godt, spilte noen runder idiot, og vurderte å stjele en is, men vi lot være.

Vi forsøkte også å snike oss inn på Nordens Ark, en zoologisk hage med snøleoparder og andre utrydningstruede dyr. Siden vi ble tatt i forsøket, kjørte vi like godt videre for å finne noe mat, og endte opp i idylliske Hunnebostrand. Her var det så pent, at vi bestemte oss for å tilbringe natten på campingen der. Her opplevde vi det tidligere nevnte tordenværet. Heldigvis finnes det ikke noe bedre enn å ligge tett inntil kjæresten sin, varm og tørr, i et telt det regner på. Eventyret avsluttes der det startet, to minutter fra Pölsevika, med hamburgere og sol, men denne gangen kunne vi veien, for det var hjem! Takk for turen, gutten min. Du er verdens beste campingkamerat!:)

Når det regner.

2010-07-20T19:57:00.003+02:00

Du kan jo spørre deg selv hvorfor man skal gå ut når det regner.

Men så kan du tenke en gang til, og lure på hvorfor man lar være. For når det regner er det ingen som bruker husken, der du kan ligge og se verden i et annet perspektiv, og innse at du skulle vært et annet sted, og så gå hjem til den du elsker.

Fredrikstad.

2010-06-30T20:24:00.002+02:00

Etter mange dager hvor jeg har ligget inne og vært syk, er det deilig å dyppe beina i en blanding av Glomma og hav og bensin. Hvertfall når solen varmer så mye at de blir varme med en gang jeg tar dem opp, og en mann synger "That's All Right" med Elvis Presley. Da er det faktisk ganske allright.

Vafler

2010-06-29T22:08:00.003+02:00

Når det er tusen grader ute, og jeg har vært syk av feber i ti dager, da må man spise vafler. Jeg har alltid ganske lyst på vafler, og da er det temmelig befriende når hjertet også har lyst på vafler, og siste episode med True Blood. True Blood er noe som jeg kanskje må komme tilbake til, for jeg er helt ærlig litt usikker på hva jeg syns om at Sookie ikke bare dør og blir erstattet av en som kan spille skuespill. Sånn som meg, så kan jeg kline med Eric Northman, eller Alexander Skarsgaard som han heter innerst inne, men som jeg ikke bryr meg om. Jeg driter i om du er en gal vampyr Eric, jeg har ingen slike moralske skrupler. Alcide hadde ikke vært feil han heller, bare han tar skjegget. Jeg tror forresten ikke jeg kommer tilbake til dette, enough said.

Jeg lager altså vafler, og leser i oppskriften (ja, jeg må ha oppskrift) jeg fikk fra nettsiden til en sjømannskirke, der masse kristne folk og en kokk har gått god for at de har verdens beste vafler, at man skal ha kefir oppi. KEFIR? The fuck?! Her er fra Wikipedia, fritt sitert:

Kefir (alternately kefīrs, keefir, kephir, kewra, talai, mudu kekiya, milkkefir, búlgaros), purportedly from either the Turkish "keyif" (joy/pleasure) or "köpür" ((milk) froth, foam), is a fermented milk drink that originated with shepherds, who discovered that fresh milk carried in leather pouches would occasionally ferment into an effervescent beverage. It is prepared by inoculating cow, goat or sheep's milk with kefir grains. Traditional kefir was made in skin bags that were hung near a doorway; the bag would be knocked by anyone passing through the doorway to help keep the milk and kefir grains well mixed. Marco Polo mentions kefir in recounting his travels.

For dere som ikke kan engelsk står det her at Kefir er gammel melk, gjerne fra en geit. På Marco Polos tid pleide de å henge en skinnpung med melk utenfor døren så folk kunne slå fra seg før de kom på besøk. Kefir kan også uttales/skrives på en million forskjellige måter, så uansett hva du spiser/drikker må du passe deg, det kan være kefir.

Andre tips når du følger en vaffeloppskift:

- Drit i kardemommen, det smaker vondt.
- Bytt ut den gamle geitemelken med skummet melk, litt fløte og en dæsj rømme.
- Ha i mer sukker enn det står i oppskriften.
- Få noen til å steke vaflene for deg, det er så ufattelig kjedelig.
- Få noen til å rydde også, det blir mye søl.

MINE VAFLER BLE UANSETT VERDENS BESTE VAFLER.

Hahahaha

2010-06-24T01:10:00.003+02:00

Link: http://mingle2.com/dating/unicorn

Helsinki

2010-06-09T23:35:00.003+02:00

Jada, hun har vært på storbyferie, og en kjapp oppdatering på hva Helsinki har å by på er vel på sin plass.

Jeg vil si at Helsinki på mange måter ligner Oslo. Det er bygningsarbeid på alle gatehjørner, høye hus og mye folk, travle gater og mye trafikk. Prisene er høye på cafèer, restauranter og øl, og ikke er det billig å bo heller. Når det er sagt er det en vakker by - for det er jo Oslo og! Det er mye koselige sidegater hvis du leter litt, og da kan du også finne mange butikker med lavere priser, og et litt annerledes utvalg. Dette fant ikke jeg før siste dagen, da vi gikk gjennom Fredriksgatan etter en nydelig tur ut til sjøen, og et besøk på en koselig cafè helt nede ved vannet som het Karusel (riktignok bare hyggelig hvis man kan sitte ute i solen, og ta seg en høneblund i gresset, og hvis man ønsker å dele maten sin med småfuglene. Inne så det ut som en kjip kantine.)

Maten vi spiste første dagen lå midt i byen, i en av de travleste handlegatene, og prisene lå deretter. Maten var god, men det var ikke noe eksepsjonelt for så mye penger. Det var derimot det stedet vi spiste på dagen etter; Villa Thai! Denne lå i en Boulevardi 28, og på vei dit så vi en blotter på en trapp. Da klarte min venninne å utbryte: "ÅJ! Den så jeg ikke komme!!!" (koffert)
Han fikk meg ikke til å miste matlysten, i alle fall ikke da maten kom på bordet og jeg smakte, det var helt vidunderlig! Personalet der hatet riktig nok service, og vi ventet sikkert 45 minutter for å få lov til å be om regningen etter at vi var ferdige å spise, men hva gjør vel det når maten er god og rimelig. Jeg trekker likevel for det, da man liker å kunne bestille drikke underveis og slikt. Vi kunne sikkert prøvd hardere å få servering også.

Dagen etter var vi på museet for samtidskunst, noe som var kjempegøy! Jeg elsker samtidsmuseer. Du blir irritert for at det er så enkelt at du kunne gjort det selv, men det er så masse fint der! Mamma og jeg falt særlig for denne installasjonen, eller hva jeg skal kalle det:

Det var silketråder som hang ned i en kjempestor trekantsformasjon, og man kunne gå inni den og da ble man svimmel og så ingenting, og kræsjet i folk. Det gjorde jeg. Moro!

Kort sagt, Helsinki er en kul by, fine steder, og mye gøy å se på!:) De byr på store kanelboller og mumitroll, smil og ufattelig lange ord med umenneskelig mange detaljer. Et helvetesland for dyslektikere, med andre ord, og et drømmeland for rike folk som liker mumitroll.

Kjærster i solen.

2010-06-01T21:04:00.003+02:00

Hold ansiktet mot solen, så ser du ikke skyggen.

2010-05-29T11:18:00.001+02:00

Jeg kan godt fortelle dere hvorfor jeg stirrer så hardt jeg kan på solen om dagen. Det er vel derfor vi blogger, denne sosialpornografiske måten å utlevere seg selv på. Et slags behov for at folk skal høre på meg, er vel kanskje mitt argument. I tillegg er det vanskelig å bli verdensberømt forfatter (drømmen og planene står riktignok litt stille om dagen) hvis ingen leser det du skriver.

Jeg er misfornøyd med en karakter jeg fikk i forrige uke. Ikke verdens største problem. Karakterene er mest for motivasjonens skyld. På grunn av yrket jeg har valgt får jeg nok jobb uansett, siden det uheldigvis for de nydelige barna er nær sagt totalmangel på faglærte i barnehagene.. Men en bekymring du kan gjøre noe med blir ofte større enn en bekymring du ikke kan styre utfallet av. Som at den siste tannen, som har overlevd etter ulykken i tolv år, bestemte seg for å ta kvelden to uker før jeg skulle være ferdig med alt av tannbehandling for resten av mitt liv. Plutselig er avslutningen utsatt på ubestemt tid, men minimum et år vil jeg tro. Får riktignok ikke gjort noe med det, annet enn å smile til tannlegen og gå rundt med en vond protese.

I går fikk Marthe og jeg den kjipeste beskjeden på lenge. Den toppet nesten tannen, siden dette er noe vi har gått og gledet oss til og planlagt i et halvt år nå - London ga beskjed om at de tok ikke i mot studenter likevel på grunn av budsjettkutt. Så da har man satt seg opp på jobb hver dag hele sommern uten grunn, man har gjort det ene og det andre, brukt tid man aldri får igjen, på å planlegge et eventyr man aldri får oppleve. Ååååh, og jeg kjenner at på ett eller annet tidspunkt kommer det til å renne over. For hvor mye dritt skal man takle på en uke?!?

Men vi kikket på solen og satte oss ned og diskuterte muligheter, og de finnes jo. Hvis ting går vår vei (og det syns jeg de skal nå), så har vi noen idèer som kan funke minst like bra som London. Wait for it!

Ønsker dere en god helg, jeg personlig gleder meg til min!

Hipp hurra for spam.

2010-05-25T21:54:00.001+02:00

When life gives you lemons, you paint that shit gold.

2010-05-20T22:36:00.005+02:00

Det er vondt når gårsdagen har satt spor av å være elendig, og du våkner frisk og rask for å se en ny dag tappert inn i øya, også får du et raskt rapp over trynet ved at dagen starter helt feil. Følelsen av hjertebank, vondt i magen, stress og en vekt på brystet så det gjør vondt å puste. Du gidder ikke smile, gidder ikke prate.

"Helt ærlig folkens, denne dagen suger."

Så må man likevel bevege seg ut av huset, for verden slutter faktisk ikke å snurre selv om du innbiller deg akkurat det. Jeg løper til bussen, setter meg ned i nærmeste sete med ryggen mot kjøreretningen. I det jeg får igjen pusten kommer det på en gammel mann. Jeg tilbyr han plassen min, og han rister vennlig på hodet. Når plassen ovenfor meg blir ledig setter han seg likevel. Jeg smiler forsiktig til han, og han sier:
"Det var ikke meningen å takke nei til ditt sete, men jeg er for gammel til å se bakover. Når man har bare noen år igjen er man nødt til å bare se fremover."
Jeg kikker litt nysgjerrig på han, og han forteller om livet sitt, om at han har vært lærer i sikkert hundre år, og andre fine ting. Jeg sier ikke så mye, jeg vil høre alt han har å si. Så skal han gå av, og han tar hånden min.
"Husk det, at det finnes ting her i livet du er flinkere til enn noen andre i hele verden".

HERREGUUUUD jeg elsker gamle menn. Okei, så var det en kjip dag. Og jeg kunne legge meg i sengen og banne, gråte og være patetisk (jada, jeg gjorde det og). Men det jeg OGSÅ gjorde, var å gå ut på verandaen og ta bilde av såpebobler mot kveldshimmelen.

Jeg kan blåse såpebobler. Jeg er skikkelig god på det.
JEG ER VERDENS BESTE PÅ Å BLÅSE SÅPEBOBLER!
Hva er du skikkelig god på? Gå i deg selv, du er kjempeflink til ett eller annet. Det trenger ikke å være rakettforskning, matematikk, værvarsling eller strikking. Det kan være å blåse såpebobler sånn som jeg, det kan være å løfte det ene øyenbrynet og ikke det andre (vil lære!!!), eller å få folk til å føle seg vel med et smil.

Hvil i fred, bittelille fuglen.

2010-05-11T22:12:00.001+02:00

2010-05-10T23:08:00.005+02:00

Trodde oppriktig talt at det var varmere på sola. Så feil kan man ta!

2010-05-09T21:49:00.003+02:00

Dagens quote fra Alex:
"Jeg kunne vært med i hvilken som helst realityserie jeg, og vunnet."

Endelig noen som skjønner åssen jeg har det.

2010-05-07T21:18:00.008+02:00

Jeg tipper oversettelsen her går som følger:

boble #1: Helvetes føkkings dritt!

boble #2: Jæææævla møkk!

Og her snakker jeg av erfaring. Du kan jo prøve å si "jævla føkkings dritt" uten å bruke tunger og leppe. Joda, jeg vet at det ikke er bare jeg som må til tannlegen, men jeg tror jeg har hatt bedøvelse nok til trettisju sirkuselefanter bare i munnen, gjennom et liv med en del operasjoner og inngrep i munnen. Tolv år siden er det jeg slo ut fortennene, og om tre uker får jeg KANSKJE permanente tenner.

Det er på tide, for jeg er så lei av å gå til tannlegen at jeg har mest lyst å sette meg ned å gråte.

I dag har jeg vært der igjen, og fått nok en midlertidig tann som ikke ser ut som den skal være der - så nå har jeg tre. Hvor mange rare tenner har du?

Og jo, din dumme tannlege, "det lille stikket" gjør forferdelig vondt.