Life's a keeper.

"Life's a fucking keeper", sa han. Også spratt han av barstolen og snurret meg rundt. Han burde vite litt om livet, for han var minst 200 år. Fine rynker og tjukke brilleglass, blankpolert skalle og minst like blanke øyne.
Han sa at jeg var vakker, men jeg syns han var den vakre av oss. Tenk å være så glad. I tillegg hadde han muligens en million i promille.

Og det var kanskje på grunn av det om å skulle ta vare på livet, at vi plutselig fant oss selv i en bil som sikkert kunne vært stor, hadde vi bare ikke vært så mange inni den, klokken halv syv om morgenen på en ukjent parkeringsplass på feil side av byen. Vi drakk Jack Daniels rett fra flaska, hadde på oss solbriller og hørte på Flogging Molly's Drunken Lullabies. Det er sjeldent at soundtrack passer så bra.

Men så er det kanskje også derfor at vi ikke er i Milano akkurat nå, slik mennesket som har overtatt solbrillene mine er. Jeg kunne postet et etterlyst-bilde, men jeg har en svak følelse av at jeg ble bedt om å ikke poste bilder, på grunn av et eller annet viktig. I tillegg tenker jeg det er greit at solbrillene mine får sett Milano, det er jo ikke hver dag man får muligheten til det. Dessuten skal jeg ærlig innrømme at vedkommende kledde dem langt bedre enn meg (.. og jeg har et par gule også).

Det var svarte søplesekker over vinduene, og jeg frøys, sjåføren sov som en stein, og vakre Emma hvisket heldigvis "Sigri.. Jeg tror vi skal dra tilbake til hostellet". Jeg har sjeldent vært mer enig. Og de to timene med søvn vi fikk før frøken snurp fra Chicago begynte å ommøblere rommet vårt, var innmari gode.